Normalisering i praksis

7. februar arrangerte Tverrfaglig arbeidsgruppe om narkotikaspørsmål det tredje seminaret i møteserien «Normalisering av narkotikapolitikken?».

Arbeidsgruppen hadde også en møteserie i fjor:
«Grunnverdier i narkotikapolitikken”
Video fra årets og fjorårets møteserier her

Temaet for vinterens tredje møte er «Normalisering i praksis».

Hedda Giertsen, professor i kriminologi, er dagens ordstyrer og gir forsamlingen en oppsummering av møteserien, før hun kommer til dagens tema.

«En ting er jo å se på hva som står i dokumenter og i forskjellige uttalelser og forskningsarbeider, men det er også utrolig interessant å få vite noe om hva som gjøres av forsøk på å tøye virkeligheten ute i praksis» sier hun før hun introduserer dagens første innleder, allmennlege Joe Siri Ekgren.

Ekgren holder deretter en rørende minnetale for gruppens medlem Eyolf Faleide, som uventet gikk bort lille julaften.

Ledsagertjenesten

Allmennlege Joe Siri Ekgren betegner seg som aktivist, og blogger på Berge liv om utsatte pasientgrupper og kollegaer som vil forbedre behandling.

Ekgren innleder med å si at han skal
«ta for seg pasientgruppen narkomane, som er en pasientgruppe – men man har vanskelig for å bestemme seg om det er en sykdom eller en synd».

Ekgren forklarer at Berge liv har som mål at «heroinavhengige pasienter må få akutt behandling med erstatningsmedisin innen 6 timer». Deretter legger han frem sitt syn på behandling og rehabilitering av narkomane. Han ser behov for en ledsagertjeneste som kan «støtte pasienten, informere legen, og som også kan dokumentere og hjelpe til med klagesaker».

Som forklaring på hvorfor han er engasjert i dette, svarer han“Jeg vil at mine barn skal vokse opp, og hvis noen av dem eller deres venner, får et medisinsk problem av denne typen så skal de bli møtt med profesjonell behandling umiddelbart”.

Det åpnes for kommentarer fra publikum, og en av Ekgrens kollegaer skyter inn en historie fra en felles pasient av dem, som et eksempel på at kriminaliteten ligger på flere plan. Da pasienten (som hadde misbrukt heroin i 20 år) ble spurt om han solgte hasj for å kjøpe sterkere stoffer selv, svarte han at han oftere stjal kjøtt fra matvarebutikker og solgte det videre til restauranter.

Til dette kommenterer Ekgren
«Hver bruker er faktisk en selvstendig næringsdrivende, som må omsette for minst en million i året, for å finansiere sitt forbruk. Det finansieres enten gjennom at familien tappes for penger, prostitusjon, ved å selge narkotika, eller gjennom vinningskriminalitet.
Hvis de får erstatningsmedisin innen 6 timer så slipper de det her».

Værestedet 24/SJU

Kirsten Frigstad fra Kirkens bymisjon, med over 30 års erfaring i forhold til rusfeltet, åpner med å si at hun «deler Jo Siri Ekgrens virkelighetsbeskrivelse av tilstandene».

Frigstad nevner sitt tidligere arbeid for Natthjemmet, og forteller om sitt nyeste prosjekt 24/SJU, som tilbyr et døgnåpent helse- og velferdstilbud for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige i Oslo.

Hun sier at bakgrunnen for 24/SJU kom av «frustrasjon over et hjelpeapparat som var stykkevis og delt, og at hun var opptatt av at brukerne skulle få ètt sted, hvor de kunne få den hjelpen de trengte, som et helt menneske, og at det måtte være høyt under taket».

Frigstad er spesielt opptatt av boligproblematikken.
«Bolig først! Så får man ta det derifra. Hvordan skal man kunne klare rehabilitering, hvis man ikke har et sted å bo, og alt man eier får plass i en bærepose?»

Når det gjelder rusfeltet «Er det i Oslo, om mulig enda mer kaotisk enn mange andre steder i landet, og det er fordi det er politisk motsetning mellom stat og kommune. Oslo kommune er uenig i mye av det staten gjør.»

Frigstad forklarer at spesialist og lavterskel er to ulike kulturer, men at hun allikevel har tro på at «spesialisthelsetjeneste i et lavterskeltilbud, er veien å gå».

Det åpnes for spørsmål og kommentarer fra publikum.

Ole Ullern spør om det kan tenkes at «sterke krefter ønsker å opprettholde narkomane som gruppe (som en «god fiende»), fordi de har egeninteresse av at de består som gruppe?». Frigstad svarer at hun er «for naiv til å kunne tro slikt om noen», og debatten dreier seg videre om utfordringer knyttet til forvaltningsnivå og bysosiologi.

Nils Christie ønsker å «rive opp sentrum av Oslo sentrum», og snakker om desentraliserte løsninger, som at det skal være «lett å finne sin egen ledsager i egen bydel, om man trenger hjelp. Men at det skal mye til.»

Frigstad svarer at «Bydelene må få felles føringer og forståelse», og legger til «ikke alle bydeler har engang en ruskonsulent».

Arild Knutsen, FHN, mener mye av problematikken ligger i at «Bydel sentrum vil sende de bostedsløse tilbake til sine respektive bydeler, men de ender opp som kasteballer i systemet». Han legger til at «de ses på som uverdige trengende, som ikke engang de i helsevesenet vil ha noe med å gjøre». Og minner om daværende helseminister Bjarne Haakon Hanssens uttalelse «De er samfunnets pariakaste».

Astrid Renland, Rus&Samfunn, nevner at rusomsorgen vurderes lagt ut på anbud, og sier «Konkurranseutsettelse på dette feltet bør diskuteres nøye. Den som får anbudet vil få det fordi de lover raskt og effektivt arbeid, men det behøver ikke nødvendigvis være bra.»

Thor Erik Forsberg, stortingsrepresentant (AP), spør Frigstad om hun har «gjort seg noen refleksjoner omkring tvang – i forhold til at det er bebudet at det vil bli bevilget mer ressurser til rusfeltet, om Stoltenbertgutvalgets forslag går igjennom?»

Frigstad svarer at hun er «prinsipielt motstander av tvang, og støtter Stoltenbergutvalgets forslag om forebygging og nedkriminalisering, men at noen ganger må man benytte seg av muligheten for tvangsinnleggelse». På et direkte spørsmål om cannabis, svarer hun «Det at en ungdom på 17-18 år som kjøper hasj og blir tatt, at det skal bli stående merknader på dennes rulleblad i mange år, kan legge løpet for … Kan rett og slett ødelegge dette menneskets liv, og er direkte anti-forebyggende».