Frivillig behandling under trussel om straff

Personer som pågripes for mindre narkotikalovbrudd kan få tilbud om motivasjonssamtaler eller et mer langvarig intervensjonsprogram. Dette er et av forslagene fra en intern arbeidsgruppe som har fulgt opp Stoltenbergutvalgets forslag.

Avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika ble politisk nedstemt i 2008. Til tross for at Straffelovskommisjonen anbefalte å avkriminalisere bruk av narkotika, og erverv og besittelse av narkotika til eget bruk, allerede i 2002.

Her er bakgrunnen for at avgjørelsen ble slik.

Ragnar Hauge skriver i Avkriminalisering av narkotikabruk og den nye straffeloven publisert 15.01.2010:

«Høsten 2002 fremla Straffelovkommisjonen – som var nedsatt i 1980 – sin sluttutredning om en ny straffelov i Norge, til avløsning av straffeloven fra 1902 (NOU 2002:4). Når det gjaldt narkotikalovbrudd foreslo et flertall på tre av de fem medlemmene blant annet å avkriminalisere bruken av narkotika, derunder anskaffelse og besittelse til eget bruk. Forslaget skyldtes ikke at flertallet aksepterte bruk av narkotika, eller at den mente at det ville redusere bruken av slike stoffer. Det var i stedet begrunnet i kommisjonens generelle syn på bruken av straff. Fordi straff er samfunnets strengeste reaksjon, burde man etter kommisjonens oppfatning vise en stor grad av tilbakeholdenhet med bruken. Straff burde i hovedsak begrenses til handlinger som medførte skade eller fare for skade for andre, og ikke anvendes overfor handlinger som bare er skadelige for gjerningspersonen, eller fordi de er i strid med flertallets moralnormer eller som man av andre grunner opplever som uønskete. Dersom ikke andre påføres skade må hensynet til individets frihet veie tyngst. Og for flertallet i kommisjonen ledet disse synspunktene til at narkotikabruk burde avkriminaliseres, og at man i stedet valgte å bekjempe bruken ved andre midler enn straff.
Justisminister Dørums første reaksjon på sluttutredningen var ikke overraskende at han uttalte at ”avkriminalisering av narkotikabruk kommer ikke på tale for denne regjeringen.” Noen dager senere modifiserte han imidlertid uttalelsen ved å opplyse om at han hadde instruert politiet om at de ikke skulle «løpe etter slitne misbrukere for å straffe dem.» (Aftenposten 17.01.2003).»

«På grunnlag av Straffelovkommisjonens utredning la Justisdepartementet høsten 2008 frem sin odelstingsproposisjon til den delen av en ny straffelov, hvor de enkelte straffebestemmelser blir behandlet (Ot. prp. nr 22 (2008-2009)). På bakgrunn av endringene i holdningen til narkotikabrukerne – og uttalelsen fra justisministeren om at straff ikke var hensiktsmessig overfor slitne narkomane – skulle man kanskje trodd at regjeringen på en eller annen måte hadde fulgt Straffelovkommisjonens flertall. Dette gjelder ikke minst fordi Justisdepartementet i proposisjonen ga sin tilslutning til at det å forhindre skade eller fare for skade på andre er formålet med straffeloven, og at straff følgelig verken skal brukes for å verne moralske følelser eller for å hindre at vedkommende selv pådrar seg skader. Men i proposisjonen – og i den nye straffeloven som skal tre i kraft i 2012 – opprettholdes straffen for narkotikabruk. Hovedargumentet for å straffe bruk av narkotika er ifølge departementet at selv om bruken ikke skader andre, har den indirekte skadevirkninger som kan ramme andre.»

Straffeloven – prinsipper for kriminalisering:

«Det grunnleggende formålet med straff er å hindre uønsket atferd og å styre borgernes atferd i ønsket retning. Departementet har i kapittel 6 gjort nærmere rede for straffens formål og virkninger. Spørsmålet i det følgende er hvilke handlinger og unnlatelser som bør være straffbare.»

«Siden straffeloven ble vedtatt i 1902, har nykriminaliseringen vært langt større enn avkriminaliseringen, ikke minst på grunn av fremveksten av annen og mer spesialisert lovgivning. Jo mer omfattende straffelovgivningen er samlet sett, desto større kan risikoen være for at folk mister respekten for straff. Særlig gjelder dette dersom antallet straffebud som retter seg mot mer bagatellmessige overtredelser, er stort.»

«I de siste tiårene har kriminalitetsutviklingen dessuten vært så kraftig at det er blitt tydeligere at strafferettsapparatet ikke har kapasitet til å forfølge alle straffbare handlinger. Politiet og påtalemyndigheten må i større grad enn før prioritere hvilke saker som skal følges opp. Manglende håndhevelse kan lett slite på befolkningens tillit til rettssystemet og de rettshåndhevende myndigheter. Og mer bagatellmessige forhold som av ulike grunner må strafforfølges, stjeler ressurser fra forfølgningen av mer alvorlige forhold. På den annen side har fremveksten av en stor offentlig forvaltning, med flere kontroll- og tilsynsorganer og utvikling av nye typer av sanksjoner, gjort at behovet for å benytte straff til å styre atferd er mindre enn før.»

«Et annet utviklingstrekk er at samfunnet er blitt mer pluralistisk og sekularisert. I løpet av de siste 30-40 årene har holdningen til moralske og religiøse spørsmål endret seg betydelig i deler av befolkningen. Gamle holdninger er myket opp og gjort mindre markante, og nye verdier og holdninger har kommet til – blant annet som en følge av innvandring av personer fra andre kulturer.»

«Endelig påvirkes straffelovgivningen i større grad enn før av internasjonalt samarbeid. En rekke konvensjoner pålegger Norge å kriminalisere nærmere bestemte handlinger, å strafforfølge dem og å bistå andre stater i deres strafforfølgning. Utviklingen påvirker spørsmålet om kriminalisering på flere måter. Norge har gjennom å ratifisere internasjonale konvensjoner i en viss grad forpliktet seg til å kriminalisere handlinger som ellers ikke ville ha blitt gjort straffbare.»

I Straffelovkommisjonens mandat fra 1980 ble kriminaliseringsspørsmålet særskilt fremhevet:
«I sitt arbeid bør kommisjonen vurdere hvilke handlinger det er grunn til å belegge med straff i vårt samfunn. – I det eksisterende lovverk er en rekke straffebestemmelser fastsatt i andre lover enn straffeloven. Kommisjonen bør vurdere i hvilken utstrekning det er hensiktsmessig å opprettholde disse bestemmelsene.»

«Skadefølgeprinsippet bygger på at individet i størst mulig grad bør kunne handle fritt, og at straff bare bør anvendes når tungtveiende grunner taler for det. Selv for handlinger som medfører skade eller fare for skade, legger kommisjonen til grunn at kriminalisering ikke bør skje dersom bruk av straff enten er uberettiget eller uhensiktsmessig. Det samme gjelder dersom den ønskede atferdsstyringen kan oppnås med andre sanksjoner.»

Straffelovskommisjonen innstilling:
«Straffelovkommisjonen har delt seg i et flertall og mindretall i spørsmålet om avkriminalisering av bruk av narkotika. Flertallet i kommisjonen (Coward, Hauge og Sulland) går inn for å avkriminalisere bruk av narkotika, og erverv og besittelse av narkotika til eget bruk. Forslaget til flertallet innebærer at legemiddelloven § 24 første ledd første handlingsalternativ om besittelse og bruk av narkotika oppheves, og at videreføringen av straffeloven 1902 § 162 første ledd ikke omfatter erverv og besittelse av narkotika til eget bruk.

Flertallet gir følgende begrunnelse for sitt standpunkt:

«For det første vises det til at skadefølgeprinsippet tilsier en avkriminalisering, idet de direkte skadevirkningene ved bruk av narkotiske stoffer utelukkende rammer brukerne.»

«Dernest fremholder flertallet at på samme måte som ved bruk av alkohol, tobakk, sniffestoffer mv., bør også bruk av narkotika være straffritt. Slik bruk bør bekjempes med andre midler enn strafferettslige.»

«For det tredje vises det til at overfor langtkomne misbrukere taler rent menneskelige hensyn for en avkriminalisering. Her vil en strafforfølgning være lite formålstjenlig og virke urimelig. Videre vises det til at på tross av et lavt straffenivå, vil strafforfølgningen ha en stigmatiserende effekt sosialt sett. Det pekes også på at kriminaliseringen ikke først og fremst er begrunnet i ønsket om å straffe brukerne, men at den gir hjemmel for ulike politimetoder som uavhengig av kriminalisering av bruken vil kunne benyttes i vid utstrekning.»

«Endelig anføres at å hindre utbredelsen av narkotiske stoffer er en oppgave av helsepolitisk og sosialpolitisk art, hvor andre midler enn strafferettslige tiltak må benyttes.»

Mindretallet i kommisjonen (lederen Høgetveit og Fossgard) går imot en avkriminalisering, og begrunner dette med at det «dreier seg om rusmidler som det er sterkt ønskelig å hindre utbredelsen av. Videre vises det til at avkriminalisering vil være et uheldig signal overfor unge personer i en valgsituasjon. Mindretallet peker også på at det forhold at besittelse og bruk av visse rusmidler er tillatt, for eksempel alkohol, taler snarere mot enn for å tillate flere skadelige stoffer.»

Tilråding fra Justis- og politidepartementet 19. desember 2008, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Stoltenberg II)
Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven – Vern av folkehelsen og det ytre miljø.

Jeg har valgt ut de delene jeg synes er viktig å få frem:

«Straffelovkommisjonen gikk langt i å foreslå endringer av de gjeldende straffebestemmelsene mot narkotikaovertredelser. I sum ville kommisjonens forslag medføre en kraftig omlegging i mildere retning gjennom avkriminalisering og nedkriminalisering. Nedenfor behandles forslaget om å avkriminalisere bruk av narkotika og erverv og besittelse til eget bruk.»

Internasjonale avtaler
«De folkerettslige forpliktelser som påhviler Norge når det gjelder kriminalisering av besittelse og bruk av narkotika, følger først og fremst av FN-konvensjonene om narkotika som Norge har sluttet seg til. Dette gjelder først og fremst FN-konvensjonen 25. mars 1961 om narkotiske stoffer, FN-konvensjonen 21. februar 1971 om psykotrope stoffer og FN-konvensjonen 20. desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer.»

«FN-konvensjonen 1961 forplikter partene til å ta de lovmessige og administrative forholdsregler som er nødvendige for å begrense bruk og besittelse av narkotika utelukkende til medisinske og vitenskapelige formål. I artikkel 33 heter det at statene ikke skal tillate besittelse av narkotika uten at det skjer med hjemmel i lov. Artikkel 36 nr. 1 bokstav a oppstiller krav om at blant annet forsettlig besittelse («possession») av narkotika gjøres straffbar. Bruk er ikke nevnt i denne forbindelse. Ifølge FN-konvensjonen 1971 artikkel 7 bokstav a forplikter statene seg til å forby all bruk av nærmere opplistede stoffer, unntatt for vitenskapelige eller svært begrensede medisinske formål.»

«FN-konvensjonen 1988 er i første rekke ment å hindre ulovlig handel med narkotika. Av artikkel 3 nr. 2, fremgår at statene har en plikt til å sette straff for forsettlig anskaffelse, besittelse, kjøp og salg av narkotiske stoffer til personlig bruk når stoffet stammer fra ulovlig handel. Konvensjonen stiller ikke krav om at selve bruken av stoffet skal gjøres straffbar.»

«Narkotikakonvensjonene forplikter dermed ikke statene til å rettsforfølge og straffe bruk av narkotika, bortsett fra psykotrope stoffer som faller innenfor FN-konvensjonen 1971. Statene har imidlertid forpliktet seg til å begrense bruken av alle ulovlige narkotiske stoffer bortsett fra til vitenskapelige og medisinske formål.»

Høringsinstansenes syn
«De fleste høringsinstanser går imot forslaget fra flertallet i Straffelovkommisjonen om å avkriminalisere bruk av narkotika. Dette gjelder riksadvokaten, Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt, Agder politidistrikt, Oslo politidistrikt, Troms politidistrikt, Politiets Fellesforbund, Advokatforeningen, Forsvarets overkommando, Generaladvokaten, Folkehelseinstituttet og Forbundet Mot Rusgift.»

«På den annen side støtter Norsk forening for kriminalreform (KROM), Norsk Organisasjon for Reform av Marihuana (NORMAL) og Straffedes organisasjon i Norge (SON) forslaget om avkriminalisering.»

De høringsinstansene som er negative til en avkriminalisering, har i hovedtrekk uttalt følgende:
«Kriminalisering er viktig for å markere grenser for ungdom som ennå ikke er stivnet i et misbruksmønster. En avkriminalisering vil gi et uheldig signal til unge mennesker i en valgsituasjon. Det bør også tas hensyn til de indirekte skadevirkningene for familie, vedkommendes sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Strafferettslige tiltak er normalt de eneste mulige tiltak som kan sette grenser på et tidlig nok stadium i en begynnende stoffbrukerkarriere.»

«Advokatforeningen uttaler at en avkriminalisering vil være svært uheldig for unge lovbrytere. Det pekes på at de letteste narkotiske stoffene er svært vanedannende og ofte inngangsporten til alvorlig misbruk av tunge narkotiske stoffer. Selv om tilgjengeligheten er stor uansett, mener Advokatforeningen at en avkriminalisering ikke vil gjøre narkotiske stoffer mer tilgjengelige.»

«Også Politiets Fellesforbund fremhever at kriminaliseringen klargjør grenser for det store flertall, særlig av unge mennesker, som av den grunn unnlater å eksperimentere med narkotiske midler. Klare grenser gjør oppdragelse og forebyggende arbeid enklere. Det vises også til at det i praksis ofte er vanskelig å bevise forskjellen mellom besittelse og salg av narkotika. Straffrihet kan også gjøre samfunnet enda mer likegyldig overfor narkomanes situasjon. Gjennom kontakten med politiet ivaretas, på individbasert initiativ, et visst minimum av respekt og hjelp overfor narkomane.»

«Forbundet Mot Rusgift uttaler blant annet at flertallet i kommisjonen undervurderer de skader som avhengighetsutvikling hos en enkeltperson påfører kjernefamilien, vedkommende persons sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Samfunnets behov for beskyttelse mot en akselererende narkotikatrafikk og medfølgende sosiale problemer, kriminalitet og utrygghet, må være de viktigste grunnene til en fortsatt kriminalisering. Det fremheves også at selv om enkelte av de illegale narkotiske stoffene isolert sett kan sammenlignes med alkohol i individuell farlighetsgrad, står de likevel i en annen historisk og kulturell stilling. Hovedbegrunnelsen for en fortsatt kriminalisering må ifølge forbundet være at en fortsatt ønsker å forebygge enhver eksperimentering, bruk og omsetning av illegale stoffer. Videre uttales det at uavhengig av kriminalisering vil en relativt stor andel av brukerne uansett utvikle et rusgiftpreget og avvikende atferdsmønster, og derigjennom likevel bli stigmatisert. Endelig fremheves at verken sosialtjenesteloven eller barnevernloven gir tvangshjemler til inngrep på et tidlig stadium i en stoffbrukerkarriere. Strafferettslige tiltak er derfor vanligvis de eneste som kan sette grenser på et tidlig nok tidspunkt.»

«De høringsinstanser som er positive til avkriminalisering – Norsk forening for kriminalreform (KROM), Norsk Organisasjon for Reform av Marihuana (NORMAL) og Straffedes organisasjon i Norge (SON) – har i hovedtrekk uttalt at det er en skjevhet i straffessystemet at de som i praksis pågripes og straffes for bruk mv. av narkotika, er tunge, utslitte misbrukerne. Disse høringsinstansene gjør videre gjeldende at den allmennpreventive virkningen av kriminaliseringen overfor unge er betydelig mindre enn det som tidligere er antatt. De fremhever også at det er moralsk uakseptabelt å – reelt sett – straffe tunge misbrukere i den hensikt å avholde andre fra å bruke stoff. Det er selvsagt sterkt ønskelig å hindre utbredelsen av narkotiske stoffer, men dette er en oppgave av helsepolitisk og sosialpolitisk art.»

«For øvrig uttaler Norsk Organisasjon for Reform av Marihuana Lovgivningen (NORMAL) blant annet at kriminaliseringen av cannabis også svekker tiltroen til andre mer velbegrunnede forbud. Forbudet i seg selv skaper et marked der brukerne lettere kommer i kontakt med hardere stoffer. Det pekes videre på at utviklingen i de fleste europeiske land går i retning av å fjerne straffen for bruk eller besittelse av cannabis til eget bruk.»

Departementets vurdering
«Straffelovkommisjonens flertall mener at skadefølgeprinsippet tilsier avkriminalisering av bruk av narkotika mv. Etter departementets vurdering anlegges det imidlertid en for snever forståelse av skadefølgeprinsippet når det kun ses hen til de «direkte skadevirkningene» overfor brukerne. Som flere høringsinstanser peker på, er det en rekke indirekte skadevirkninger av narkotikabruk: For det første de virkninger en avhengighetsutvikling har overfor brukerens familie og vedkommendes sosiale miljø. For det annet de virkninger narkotikabruk har for samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred, blant annet økt narkotikatrafikk og vinningskriminalitet for å finansiere misbruk.»

«Departementet er enig med Forbundet Mot Rusgift i at samfunnets behov for beskyttelse mot en stadig større narkotikatrafikk, medfølgende sosiale problemer, vinningskriminalitet og uttrygghet, med styrke taler for fortsatt å oppstille straff. Departementet viser også til at Sanksjonsutvalget i NOU 2003: 15 side 268 – 269 legger til grunn at befatning med narkotika – bruk og besittelse – er en så alvorlig overtredelse at kvalifikasjonskravet for å ta i bruk straff er oppfylt. Slik departementet ser det, er derfor grunnvilkåret for kriminalisering – skadefølgeprinsippet – oppfylt.»

«Flertallet i Straffelovkommisjonen fremholder at siden bruk av alkohol og tobakk er straffri, bør også bruk av narkotika være straffri. Departementet deler ikke dette synet. Som mindretallet i Straffelovkommisjonen mener departementet at selv om bruk av visse typer rusmidler er tillatt, er dette noe som snarere taler mot enn for å tillate flere skadelige stoffer. De narkotiske stoffer står også i en annen historisk og kulturell stilling.»

«Departementet legger også betydelig vekt på at avkriminalisering vil gi et uheldig signal overfor unge personer i en valgsituasjon. En avkriminalisering kan oppfattes slik at narkotikabruk ikke lenger anses som skadelig eller farlig. Et slikt signal er uheldig når handlingen fortsatt anses som uønsket. En rekke høringsinstanser har nettopp fremhevet slike negative virkninger ved en eventuell avkriminalisering.»

«Synspunktet om at det er moralsk uakseptabelt å – reelt sett – straffe tunge misbrukere i den hensikt å holde andre fra å bruke stoff, er etter departementets vurdering lite treffende. Kjernen i allmennprevensjonen er nettopp at en ved å straffe den enkelte samtidig avholder mange fra å gjøre de tilsvarende handlinger. Det er ikke bare tale om straffens avskrekkende funksjon. Kriminaliseringen av narkotikabruk er etter departementets oppfatning også viktig for å markere grunnleggende verdier i samfunnet.»

«Straffen utgjør slik sett et viktig element i den pedagogiske påvirkning som samfunnet ellers står for, for eksempel i hjem og skole. Departementet er imidlertid langt på vei enig i at det overfor langvarige, tunge misbrukere i liten grad vil være hensiktsmessig med straff. Men i praksis er politiet tilbakeholdende med å pågripe og strafforfølge denne gruppen av narkotikamisbrukere. Departementet har merket seg at riksadvokaten i sin høringsuttalelse gir uttrykk for en slik linje overfor langvarige, tunge misbrukere.»

«Vinningskriminalitet som har sammenheng med narkotikamisbruk, utgjør et stort samfunnsproblem. Selv om befatning med narkotika til eget bruk bør straffes mildere enn annen befatning med narkotika, vil det i enkelte tilfelle være nødvendig å reagere med samfunnsstraff, eventuelt narkotikaprogram. Departementet er enig med de høringsinstanser som fremhever at det må anlegges et helhetssyn på narkotika, hvor helsepolitiske, sosialpolitiske og strafferettslige tiltak må samvirke. Narkotikaprogram med domstolskontroll er et eksempel på det.»

«Narkotikaprogrammet er et individuelt tilpasset rehabiliteringsopplegg og ledd i en strafferettslig reaksjon. Retten kan fastsette at domfelte gjennomfører programmet som vilkår for å utsette straffegjennomføring i fengsel. Programmet kan inneholde behandlingsopplegg, individuelt tilpassede skole- og arbeidstiltak, booppfølging, fritidsopplegg og tiltak som er viktig for den enkeltes rehabilitering og integrering i samfunnet.»

«Departementet er ikke enig med Straffelovkommisjonens flertall i at bare helse- og sosialpolitiske virkemidler bør brukes til å hindre utbredelsen av narkotiske stoffer. Et slikt synspunkt har i liten grad fått gjennomslag ellers i Europa.»

«Departementet kan heller ikke se at andre reaksjoner eller sanksjoner vil være tilstrekkelige. Tvangshjemlene i sosialtjenesteloven og barnevernloven vil ikke være aktuelle overfor den som er i en begynnerfase med narkotikabruk. Ett av hovedformålene med kriminaliseringen er nettopp å hindre at ungdommer i en valgsituasjon tyr til narkotika.»

«Slik departementet ser det, vil strafferettslige tiltak være nødvendige for å sette grenser på et tilstrekkelig tidlig stadium. Også sosialpolitiske tiltak må tas i bruk, ikke minst overfor grupper som bruker det milde narkotiske stoffet khat, og som står overfor integreringsutfordringer.»

På denne bakgrunnen mener departementet at forslaget om å avkriminalisere bruk mv. av narkotika ikke bør følges opp.

Skadefølgeprinsippet som grunnvilkår for kriminalisering
Kjernen i skadefølgeprinsippet er at bruken av straff må være rasjonell og human. Individene bør i størst mulig grad kunne handle fritt, og straff bør bare brukes når tungtveiende hensyn taler for det. Fordelene med å kriminalisere en handling må veies opp mot ulempene, inkludert de negative konsekvensene en domfellelse og soning vil få for dem som blir strafforfulgt. Fordelene vil i utgangspunktet bare kunne være store nok dersom handlingene som man ønsker å hindre, kan medføre skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig krav på vern. Til slike interesser regnes særlig individers fysiske og psykiske integritet, økonomiske verdier og samfunnsinteresser.

Ikke alle handlinger som volder skade, er uønsket og verdt å bekjempe. Fremstillingen nedenfor gir flere eksempler på at en skadevoldende handling eller virksomhet har andre, positive virkninger som mer enn oppveier skadefølgene: Det kan ha verdi å la den enkelte få lov til å utsette seg selv for farefull virksomhet, for eksempel risikopreget idrett. Også mer kollektive interesser kan forsvare at en skadevoldende virksomhet ikke blir forbudt: Det bør være tillatt å produsere biler og fly selv om produksjonen fører til at personer dør. Som en felles merkelapp på den tillatte risiko benyttes ofte uttrykket «den alminnelige handlefrihet».

Handlinger som ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade bør ikke være straffbare
Den mest grunnleggende konsekvensen av skadefølgeprinsippet er at man bør avkriminalisere – og i hvert fall ikke nykriminalisere – handlinger som i vår tid ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade. Mange handlinger er det bred enighet om at er skadelige, som drap, voldtekt og tyveri. Langt på vei er det også ukontroversielt hvilke handlinger som ikke er skadelige.

Straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at straff ikke bør brukes utelukkende for å verne moralske eller religiøse normer. Et ønske om å hindre at moralske normer (regler som ikke kan håndheves av rettsapparatet) krenkes gjennom en livsførsel eller en atferd er ikke tungtveiende nok til å rettferdiggjøre at livsførselen eller atferden strafflegges.

Straff bør normalt ikke brukes for å verne den enkelte mot ulike former for ubehag
Skadefølgeprinsippet oppstiller en terskel for hva slags negative virkninger for den enkelte som skal kunne bekjempes med straff. Et ønske om å bli beskyttet mot ulike mildere former for psykisk eller fysisk ubehag vil normalt ikke være tilstrekkelig for å nyte et strafferettslig vern.

Straff bør som hovedregel ikke brukes mot skade som noen gjør på seg selv
Straff bør som hovedregel heller ikke brukes på handlinger som utelukkende eller i det alt vesentlige er skadelige for gjerningspersonen selv, som for eksempel utøvelse av ekstremsport.

Straff bør ikke uten videre brukes for å legge til rette for kontroll
Normer som primært skal sikre kontroll med at det ikke foretas skadevoldende handlinger, bør som utgangspunkt ikke være belagt med straff. Men dette gjelder ikke uten videre: Forbudet i vegtrafikkloven § 22 annet ledd, jf. § 31 mot å innta alkohol de seks første timene etter kjøring som kan lede til politietterforskning, nevnes av Straffelovkommisjonen som eksempel på at det kan være behov for å straffe overtredelser som gjør kontroll vanskelig.

Straff bør normalt ikke brukes for å tvinge frem hjelp
Det ligger også i skadefølgeprinsippet at man bare helt unntaksvis bør bruke straff for å tvinge personer til å hjelpe andre. Dette straffebudet vil ramme den som unnlater å hjelpe noen som er i livsfare, eller noen som står i fare for å bli påført en betydelig skade på legeme eller helse.

Lovgiverne bør ha bevisbyrden for at en handling medfører skade eller fare for skade
Dersom skadefølgen er usikker, og ikke av det mest alvorlige slaget, bør handlinger ikke kriminaliseres for «sikkerhets skyld». Dette kan uttrykkes slik at lovgiveren har bevisbyrden for at handlingen som kriminaliseres, utgjør en uakseptabel risiko for skade på beskyttelsesverdige interesser. Kravet til bevis bør være relativt, i den forstand at det kreves bedre dokumentasjon desto mindre handlingen er egnet til å skade interessene som skal vernes.

Andre hensyn som begrenser bruken av straff
Selv om en handling oppfyller grunnvilkåret i skadefølgeprinsippet og av den grunn i utgangspunktet er straffverdig, er ikke det tilstrekkelig til å begrunne en kriminalisering. Prinsippene for kriminalisering bør inkludere to tilleggsvilkår, nemlig at andre, tilstrekkelige virkemidler ikke finnes og at straff er hensiktsmessig. På den annen side kan andre kriterier tenkes å tale for at det bør skje en kriminalisering i samsvar med skadefølgeprinsippet, for eksempel om dette bidrar til å markere grunnleggende verdier i samfunnet.

Straff bør bare benyttes som en siste utvei
Å gjøre en handling straffbar bør være det siste virkemidlet samfunnet griper til for å styre atferd. Kriminalisering bør med andre ord være av subsidiær karakter, og bare brukes hvor andre sanksjoner mot lovbrudd ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige. Muligheten for å styre atferd gjennom andre sanksjoner og reaksjoner mot lovbrudd enn straff melder seg særlig for mindre alvorlige overtredelser, både av bestemmelser som verner private og offentlige interesser.

Straff bør bare benyttes dersom det er hensiktsmessig
Som nevnt foran, bør det ikke være tilstrekkelig for å kriminalisere en handling at den medfører skade eller fare for skade og at tilstrekkelig etterlevelse bare kan oppnås ved bruk av straff. I tillegg til vilkåret om at andre sanksjoner ikke er tilstrekkelige, må det stilles som vilkår at bruk av straff er hensiktsmessig. I det ligger at en handling bare bør kriminaliseres dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene.

16. juni 2010 avga et utvalg ledet av Thorvald Stoltenberg «Rapport om narkotika» til regjeringen.

For mindre alvorlige narkotikalovbrudd hadde utvalget to konkrete forslag:
– å tilby avtaler om oppfølging som alternativ til påtale og anmerkning i strafferegisteret.
– å etablere tverrfaglige nemnder for å vurdere tiltak for personer som pågripes for bruk og besittelse av narkotika.

Regjeringen oppnevnte 16. desember 2010 en arbeidsgruppe som skulle se nærmere på alternative reaksjoner mot mindre alvorlig narkotikarelatert kriminalitet. Spørsmålet om avkriminalisering var ikke en del av mandatet.

Etter å ha utredet, vurdert og konkretisert Stoltenbergutvalgets forslag, leverte arbeidsgruppen sin rapport 4. juli 2011:

«Arbeidsgruppen foreslår et tosporet samtykkebasert system, hvor det kan være tale om enten en kortvarig intervensjon i form av motivasjonssamtale, eller et mer langvarig intervensjonsprogram.»

«Motivasjonssamtalen er ment for personer som ikke har, eller står i akutt fare for å utvikle, et problematisk forhold til narkotika, typisk personer som kun har brukt narkotika noen få ganger. Den skal virke forebyggende.»

«Intervensjonsprogrammet retter seg mot personer som har, eller står i akutt fare for å utvikle, problematisk rusbruk. Formålet med programmet er å fremme brukerens rehabilitering. Vilkårene tilpasses den enkeltes behov, og kan være alt fra behandling og kontrolltiltak til opplæring og arbeid. Målgruppen er først og fremst unge, men arbeidsgruppen foreslår ikke noen øvre aldersgrense.»

«Arbeidsgruppen går inn for at de alternative reaksjonene inntas som særvilkår for en betinget straffereaksjon, som hovedregel en påtaleunnlatelse (eventuelt dom). Dermed vil overtredelsen ikke anmerkes på ordinær politiattest.»

«Hvis lovovertrederen ikke samtykker til alternative reaksjoner, eller gjentatte ganger bryter vilkårene i igangsatt avtale eller program, kan vedkommende ilegges alminnelige straffereaksjoner som i dag.»

Fagrådet innen Rusfeltet i Norge skriver at Portugalmodellen kan bli realisert i Norge:

«Personer som pågripes for mindre narkotikalovbrudd kan få tilbud om motivasjonssamtaler eller et mer langvarig intervensjonsprogram. Dette er et av de forslagene fra en intern arbeidsgruppe som har fulgt opp Stoltenberg-utvalgets forslag om å gå bort fra fengsel og bøter for mindre alvorlige narkotikalovbrudd.»

«Fagrådet har lenge ment at dette er rette veien å gå i utviklingen av en ny norsk ruspolitikk. Samtidig som dette er et viktig steg i retning av å stoppe det som karakteriseres som «krigen mot de narkomane». Det viktigste i dagens ruspolitiske situasjon i Norge er å nå frem med gode hjelpe – og behandlingstiltak. På samme måte som Portugalmodellen har lykkes uten at dette, slik enkelte påstår, betyr fokus på dekriminalisering, legalisering eller å gi opp narkomane.»

Ansvarlige, voksne norske cannabisbrukere vil ikke se på dette som motivasjons-samtaler, men moral-samtaler. Men under trussel om straff vil allikevel de fleste godta behandling de ikke behøver.

Se også:
Hvordan strafferegimet på rusfeltet oppsto på 60-tallet
Forslag om alternative reaksjoner
Avkriminalisering og alternative reaksjoner