Gå til innhold

Hvordan strafferegimet oppsto på 60-tallet, og hvorfor det fortsatt lever

2011 23 oktober
fra → Samfunn
av Anita Nyholt

Helsedirektør Karl Evang om rusmidler, NRK 1966

En seniorrådgiver ved Helsedirektoratet sier at «det har vært en grunnleggende problemforståelse om stortingsmeldingene om rusmiddelpolitikk. Hovedstrategi og mål for politikken er utformet i 1976.

Det har vært lite nytenkning i meldingene som følger etter, og avvikende meninger og forståelsesmåter blir ikke nevnt.»

50 år etter at Karl Evang innførte forbudet mot narkotika er det på tide å evaluere konsekvensene av forbudspolitikken.

Martin Blindheim, seniorrådgiver ved Helsedirektoratet:
I «Alkoholpolitikk i endring fra 1995» fantes et avsnitt om positive effekter av alkoholbruk og et kapittel om kontrollskapte problemer – kontrollskader. Hvorfor er det umulig å tenke seg noe lignende i en stortingsmelding om narkotika?

Hvilke hull, tabuer, blinde flekker vil de se, de som leser våre dokumenter om 10, 20, 30 år ..

Stortingsmeldinger er for spesielt interesserte

Martin Blindheim, seniorrådgiver ved Helsedirektoratet, har gjort seg noen tanker etter gjennomlesning av stortingsmeldinger om rusmiddelpolitikk.

I foredraget «Stortingsmeldingers styring av rusfaget og ruspolitikken gjennom tidene» på Fagrådets jubileumskonferanse påpeker han hullene – det som ikke nevnes og debatteres, hvor overveldende politisk korrekte meldingene er, hvor lite debatt som trekkes fram, og hvordan avvikende meninger og forståelsesmåter ikke nevnes.

Her er et utdrag fra Blindheims foredrag:
«De er kjedelige (språket er tungt), kompakte (infomengden er overveldende), autoritære (åpner ikke for tro og tvil eller andre synspunkter), enøyde (preget av politisk korrekthet)».

«Hvilke hull, tabuer, blinde flekker vil de se, de som leser våre dokumenter om 10, 20, 30 år …»

Konsekvenser av forbudspolitikken diskuteres ikke

«Betydningen av eller erfaringen med de høye og økede strafferammene er ikke tema i noen av dokumentene. Ikke på noe annet folkehelseområde brukes straff som virkemiddel i like stor grad. Maksimumstraffen for narkotikaforbrytelser ble utvidet fra 6 måneder til 21 år i løpet av 20 år. I hele perioden har det vært omfattende diskusjoner om strafferammene nasjonalt og internasjonalt. Grunnleggende problemforståelse, hovedstrategi og mål for politikken er utformet i 1976. Alle følgende dokumenter fram til 1996 henviser til St.mld 66.»

Karl Evang, helsedirektør 1939-72

«Narkotikapolitikken i Norge kan vanskelig forstås uten Karl Evangs innsats. Han var sosialmedisiner, opptatt av folkehelsestrategier. Han var sterkt opptatt av det moderne «narkotikaondet». Han var skremt: «Hvis narkotika blir like vanlig som alkohol vil ethvert samfunnsliv opphøre». Han ledet utformingen av tiltakene som St. mld 66 oppsummerer. Han var innleid som konsulent og delvis skrev, delvis dikterte meldingen.»

I følge Wikipedia provoserte Evang mange med sine spisse uttalelser. I 1934 skrev han i sin bok «Rasepolitikk og reaksjon»:

«Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid.»

Mål med politikken

I «St meld nr 66 for 1975-76 Om narkotikaproblemer» ble det for første gang gitt en bred redegjørelse for utviklingen av narkotikabruk i Norge fram til 1975. St meld nr 66 ga også en forholdsvis omfattende redegjørelse for de sammensatte årsaksforholdene bak misbruket av narkotika.

«Misbruket oppstår som følge av både tilgjengeligheten av stoffene og av individuelle og samfunnsmessige forhold. Det finnes derfor ingen enkle løsninger på narkotikaproblemene. Innsatsen må rettes både mot tilgjengeligheten og de individuelle og samfunnsmessige forholdene, og den må samordnes på tvers av profesjons- og etatsgrensene. Det er i hovedsak disse prinsipielle synspunktene som har ligget til grunn for norsk narkotikapolitikk fram til idag.» (kilde: regjeringen)

1976: Gradvis reduksjon av problemenes omfang og konsekvenser.
1981: Henviser til 1976.
1985: «Et narkotikafritt samfunn»
1991: Henviser til 1985.
1996: «Et samfunn fritt for misbruk av narkotika»
1997: Skadereduksjon kommer inn som et (nesten) akseptabelt deltiltak.

Tabu og debatt

Blindheim konkluderer:
«Det har vært dårlig framtidskompetanse, lite utviklet scenarietenkning, lite nytenkning i meldingene som følger etter St. mld 66, hvordan St. mld 66 i økende grad blir en tvangstrøye – Evang fra aktivist til spøkelse, og hvordan viktig endring tvinges fram av alternativ praksis i feltet og ikke beskrives i meldingene før i ettertid.»

Blindheim påpeker hullene – «det som ikke nevnes og debatteres, hvor overveldende politisk korrekte meldingene er, hvor lite debatt som trekkes fram, og hvordan avvikende meninger og forståelsesmåter ikke nevnes – hvor er Hauge, Christie, Andenæs?»

«I “Alkoholpolitikk i endring fra 1995″ fantes et avsnitt om positive effekter av alkoholbruk og et kapittel om kontrollskapte problemer – kontrollskader. Hvorfor er det umulig å tenke seg noe lignende i en stortingsmelding om narkotika?»

Hasj i norsk, historisk perspektiv

Ragnar Hauge, kriminolog og forsker ved SIRUS:

«Cannabisbruk i Norge ble først offisielt kjent i 1965, da vi fikk vår første straffesak for cannabis. Stoffet hadde nok vært i bruk tidligere – innenfor jazzmiljøer og i psykolog-/legemiljøet, men uten særlige reaksjoner. Den første saken gjaldt Noel Cobb – en amerikansk psykologistudent og lyriker – han ble funnet skyldig i å ha vært i besittelse av cannabis og i å ha gitt noe av det til sine venner. Han ble ilagt en bot – og ble besluttet utvist fra landet, til tross for at han hadde vært gift og hadde et barn her.

Fra denne ene saken i 1965, ble det i 1966 reist 11 og i 1967 68 straffesaker for narkotika, hvorav storparten gjaldt cannabis. Det var på den tiden usikkerhet om straffenivået. Derfor bragte i 1967 påtalemyndigheten tre saker inn for Høyesterett for å få fastslått hvor straffenivået burde ligge. På dette tidspunktet var maksimumsstraffen for narkotikalovbrudd 2 år.

Hva var grunnen til at man bedømte ulovlig omgang med cannabis som så alvorlig? For det første var det mange såkalte sakkyndige, i hovedsak leger, som framhevet at cannabis var et farlig stoff som kunne føre til psykiske lidelser og kriminalitet.

Men selv blant dem som hadde et mer nøkternt syn på bruken, framhevet man betydningen av strenge straffer – begrunnet i smitteeffekten og trappetrinnshypotesen om at stoffet var inngangsporten til andre og farligere stoffer.

Det var imidlertid åpenbart at med en slik straffeutmåling ville man raskt stange i taket – og hva skulle man gjøre med saker som gjaldt større kvanta og enda sterkere stoffer? Det ble derfor ansett som nødvendig å heve strafferammen. I 1968 ble alvorligere saker overført til straffeloven, og strafferammen hevet til 6 år, i 1972 til 10 år, i 1981 til 15 år og endelig i 1984 til 21 år.»

 

Bildet er fra debatt om den skjulte ruskulturen.

Det ble aldri diskutert om straff var riktig

Professor Willy Pedersen sa i et innlegg på Civitas frokostmøte i april:
«Jeg har forsket på rusmidler i 25 år, har holdt mange foredrag på konferanser hvor ulike statsråder har skissert rus- og narkopolitikken, og har i veldig mange år vært regnet som en stødig støttespiller for den politikken som har vært ført. En av de aller første jobbene mine, da jeg var helt fersk utdannet fra universitetet, var for Helse- og omsorgsdeparementet, å skrive den andre stortingsmeldingen om narkotikapolitikken (den første kom ca 15 år tidligere).»

«Jeg leste den nå nylig igjen, og den er på mange måter en interessant melding, og jeg synes at det er som justisministeren sa, at det har vært mye bra i norsk ruspolitikk. Men det er helt slående når man leser den at vi tok kursen for det strafferettslige feltet helt for gitt. Det var sånn at strafferammene hadde eksplodert i årene forut for denne meldingen, fra 6 måneder til 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser, noe som ikke har noe sidestykke, det er ingenting å sammenligne med i dag og ellers i norsk historie. Vi diskuterte aldri om dette var riktig.»

«Jeg er altså for en restriktiv ruspolitikk, og jeg har også tatt narkotikapolitikken for gitt i veldig mange år, men har skiftet mening på noen viktige punkter. Jeg er ikke spesielt stolt av dette, fordi jeg skiftet mening veldig sent. Nå mener jeg at vi har gjort grove feil på dette feltet, vi har latt strafferetten få en alt for stor rolle. Som Johs. Andenæs sa det like før han døde; dette har vært århundrets største feilinvestering i straff. Jeg er enig.»

Justisminister Knut Storberget på samme Civita-møte:
«Jeg er stor tilhenger av Nils Christie og det han skriver i sin etterhvert internasjonalt kjente bok “Den gode fiende”, og som jeg på mange måter synes er en god beskrivelse på hvordan samfunnet velger seg et område for å sette fokus der, og glemmer mye av det bakenforliggende. Det mener jeg er en årsak til at det også er vanskelig å skape endring. Der man skaper seg store fiendebilder så blir det vanskeligere å få til noen reaksjonsformer.»

«Det er en annen bakenforliggende funksjon som er der, men som ikke er det politikerne snakker om når vi hever straffenivået for narkotikaforbrytelser. Når man jekker opp strafferammene så kan det være et forsøk på å få en avsporing opp i mot andre samfunnsmessige virkemidler, som politisk sett koster mer. Det er mye verre for meg å gå i Stortinget og foreslå forebyggende tiltak enn skjenking eller fyrverkeri, eller hva det måtte være, da reagerer alle. Da er det alles frihet. Men det å gå i Stortinget og si at nå dobler vi strafferammene for narkotika, det er det ingen som tør å si noe imot.»

Justisminister Storberget har dessverre også sagt, i forbindelse med utformingen av den nye narkotikapolitikken (Rusmeldingen) at «debatten ikke nødvendigvis bør handle om avkriminalisering og legalisering» og «nå må vi ikke legge oss i skyttergravene, men heller diskutere løsninger innenfor det rammeverket vi har».

Rammeverket er forbudspolitikk. Han ønsker ikke endring, men vil opprettholde forbudspolitikken.

Sterke interesseorganisasjoner og moralsk makt

Svanaug Fjær, forskningsleder ved International Research Institute of Stavanger (IRIS), om «Narkotikapolitikk i et maktperspektiv» og den moralske makt:
«Det er den folkelige fornuften som har regjert på narkotikaområdet. Det er lett å si at hvis man ikke ønsker at folk skal bruke det, og det er farlig, så er det bare å stoppe det. Det er en nærliggende og åpenbar tanke, som er vanskelig å motsi.»

«Man hører sjeldent om noen som mener at de har makt over narkotikapolitikken. Området har vært mer preget av avmakt enn makt, fordi alle mener at noen andre har for stor innflytelse. Byråkratiet mener for eksempel at det er media som har størst innflytelse, og opinionen legger skylden på manglende bevilgninger.»

«Makt utøves i ulike former, alt ettersom det foregår innenfor politikken, ekspertisen eller sivilsamfunnet. Den som har hatt størst innflytelse på norsk narkotikapolitikk er Karl Evang, som var viktig i den tidlige fasen. Ellers er det faggrupper som narkotikapolitiet, sosialpedagoger og psykiatrikere som har hatt ulik innflytelse til ulike tider. Sosialpedagogikken var sterkt inne i bildet på 70 og 80-tallet, psykiatrikerne på 60-tallet og de kom tilbake på 90-tallet.»

«Ikke minst har interesseorganisasjoner spilt en rolle. Mange har sagt at den norske narkotikapolitikken er bestemt av internasjonale konvensjoner og at det er lagt sterke internasjonale føringer for narkotikapolitikken, men fellesskapet av fagfolk, politikere og interesseorganisasjoner har i høy grad nasjonalisert denne politikken. De har plukket det opp som internasjonale ideer, men mange av løsningene og strategiene som er valgt er formet innenfor den nasjonale konteksten, og er preget av at vi lever i et homogent samfunn med sterk motstand mot avvik, og en veldig tydelig avholdskultur.»

«Når Evang tok utgangspunkt i det internasjonale problemet, ble det laget en felles allianse mellom de sektorene som var berørt, med en tydelig nasjonal struktur som skulle nå ut til hele landet, og de drev et tydelig nasjonalt opplysningsarbeid. Et element som preger maktforholdet på narkotikaområdet er at profesjoner har etablert seg og fordelt, altså fått råderett over ulike sider av narkotikapolitikken. Hovedskillene går mellom justisområdet, det sosialfaglige området, og behandlingsområdet.»
 
50 år etter at Karl Evang innførte forbudet mot narkotika er det på tide å evaluere konsekvensene av forbudspolitikken.

 

Se også:
Behov for evaluering av cannabispolitikken
LUHMs høringsuttalelse til «Alternative straffereaksjoner»

karlevang
  1. juli 4, 2017

    Interessant kronikk fra Bård Larsen i VG i dag (http://www.vg.no/nyheter/meninger/historie-og-arkeologi/langlesing-lenins-totalitaere-prosjekt/a/24087965) som ikke handler om narkotikapolitikk, men jeg vil si noe om det allikevel fordi Karl Evang blir nevnt. Mannen som innførte narkotikaforbudet i Norge, og som skrev pamfletten «Rasepolitikk og reaksjon».

    Kronikken handler om å lære av fortiden. I etterforbudstiden som vil komme, når historikerne skal skrive om hva som skjedde etter innføringen av forbuds- og kontrollregimet for narkotika, tror jeg det som vil bli kritisert sterkest er motstanden og den manglende viljen til å evaluere de negative effektene av forbudspolitikken.

    Det er snart seks år siden jeg skrev dette innlegget om hvordan forbudspolitikken ble innført i Norge. Jeg deler det igjen, med samme oppfordringen: Det er på tide å evaluere konsekvensene av forbudspolitikken. https://www.facebook.com/anita.nyholt/posts/10154549107287461

  2. Skallegrimsson permanent lenke
    mai 11, 2014

    Heisann Anita

    Takker for mye godt kildemateriale her. Håper du ikke har noe imot at jeg låner sitater av deg gjort av SIRUS og Willy Pedersen i mitt eget lille prosjekt. Skal selvfølgelig kildesjekke så langt det lar seg gjøre.

    Takker igjen…

    Skallegrimsson fra VGD

    • mai 12, 2014

      Jeg ønsker at det jeg skriver og legger ut av informasjon blir spredt og flere blir informert. Hvis du i tillegg har mulighet for å vise til dette blogginnlegget, hvor jeg har transkribert det som offentlig er blitt sagt, blir jeg selvsagt glad for det.
      Lykke til med prosjektet.

  3. desember 14, 2011

    Knallartikkel! Godt dokumentert. Takk for et ypperlig referanseverk

  4. oktober 23, 2011

    Jan Sommerfelt Pettersen sier i en artikkel at «Opprustningen» mot narkotika synes å ha gått forut for økningen i narkotikaforbrytelser. Artikkelen gir forøvrig en mer nøyaktig beskrivelse av utviklingen av straffenivået, og kan kanskje være interessant her. Oversikt over narkotikalovgivningens historie i Norge Ellers – som så ofte – en bra artikkel fra deg, Anita!

  5. oktober 23, 2011

    Det norske aspektet ved denne historien er totalt ukjent for meg. Denne bloggen er banebrytende når det kommer til å belyse nye sider ved ruspolitikken. Bra arbeid!

Legg igjen et svar

Merk: Du kan bruke vanlig XHTML i kommentarene dine. Epostadressen din vil aldri bli publisert.

Abbonér på denne kommentarstrømmen via RSS