Tenk nytt i narkotikapolitikken
Dagens rusmiddelpolitikk fører til at kriminelle bander kontrollerer salg av narkotika
Over 200 000 nordmenn er kriminalisert for å bruke cannabis, et rusmiddel som er langt mindre skadelig enn alkohol. Hvorfor tvinger staten oss til å bruke et mer skadelig rusmiddel enn nødvendig?
Det er over 190 millioner cannabisbrukere i verden, og her hjemme rapporterer SIRUS at det minst er 200 000 brukere. Sannsynligvis er tallet høyere fordi mange vegrer seg for å svare som sant er i et offentlig spørreskjema, i frykt for konsekvenser med barnevern, familie og jobb.
De eldste av oss husker at cannabis ble solgt på norske apotek frem til 1965, da det plutselig, og uten noen form for debatt, ble forbudt da Norge undertegnet en internasjonal konvensjon. Hensikten med forbudet var å redusere bruken og spesielt beskytte barn og ungdom. På 60-tallet trodde man at cannabis var inngangsportalen til sterkere stoffer, noe Verdens Helseorganisasjon avkreftet for flere år tilbake.
Den norske stat har i over 40 år brukt milliarder av kroner i «krigen mot narkotika». Resultatet er at det er kriminelle bander som styrer salget, og disse spør ikke etter legitimasjon, ei heller har de regulerte åpningstider. Cannabis er derfor fortsatt det rusmiddelet som er lettest å få tak i, også for ungdom.
Det er ikke mulig å regulere noe som er forbudt. Man forsto raskt under forbudstiden for alkohol – at om det ikke ble regulert så ville mafiaen stå for salget, og det var ikke ønskelig. Stadig flere land går derfor vekk fra forbudsstrategien, og regulerer salget bla med aldersgrense.
Mange tror at Nederland har legalisert cannabis, det er feil. De har kun omgått reglene i konvensjonen. Det er mulig, fordi hensikten jo er å redusere bruken, ikke å kriminalisere de som gjør noe «man ikke liker».
Portugal er det eneste land i Europa som har avkriminalisert bruk av alle rusmidler, og det skjedde i 2001. Noe som gir oss erfaringstall om hva som skjer når man ikke lenger straffeforfølger brukerne, men tilbyr dem helsetjenester, om de selv ønsker det. Tallene er krystallklare; antall brukere er kraftig redusert, og spesielt gjelder dette for ungdom.
Mens flere og flere land avkriminaliserer har ikke debatten startet i Norge. I 2005 ble det utlyst en høring om endringer i norsk straffelov. Straffelovskommisjonens innstilling var: «Flertallet i kommisjonen går inn for å avkriminalisere bruk av narkotika, og erverv og besittelse av narkotika til eget bruk».
Riksadvokat Tor-Aksel Busch gikk i fjor ut og etterlyste en debatt om avkriminalisering også i Norge. Men politikerne valgte å overse, eller til og med latterliggjøre utspillet, sannsynligvis på grunn av manglende kunnskaper, og fordi emnet er tabubelagt.
Vi er nå inne i et paradigmeskifte når det gjelder rusmiddelpolitikk. Cannabis har, og vil bli brukt som både medisin og nytelsesmiddel, uansett hva staten måtte mene om det. En vare som er etterspurt vil det alltid være noen som ønsker å selge fordi det er penger å tjene. Spørsmålet er hvem vi ønsker skal tilby varen, og om vi ønsker et fritt eller regulert salg?
Etter det første innlegget kom det motsvar med spørsmålet: «Vil lovlig salg av cannabis gjøre spranget kortere fra den behagelige rusen over til den tunge stoffavhengigheten?» Jeg svarte:
Trappetrinnsteorien
Det var i utgangspunktet denne redselen som gjorde at cannabis ble forbudt på 60-tallet. Men myten ble avlivet av Verdens Helseorganisasjon (WHO) for flere år tilbake.
Det er ikke lenger slik at forskere og fagfolk tror at de som bruker cannabis automatisk søker seg til sterkere rus. Det finnes derimot en del studier som viser at mennesker med sosiale/psykiske problemer søker seg til rus, noen av dem til alle typer rus, og disse befinner seg i faresonen for å utvikle narkomani.
WHOs studier bekreftes også av statistiske tall fra UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime) som sier at antall cannabisbrukere stadig stiger (uavhengig av hvor streng/mild straffelovgivningen er), mens antall personer som utvikler narkomani (av andre stoffer) har stabilert seg de siste 10-20 årene.
Det finnes også erfaringstall fra Portugal, som avkriminaliserte all bruk av narkotika i 2001, og flyttet tiltakene fra politi til helse-/sosialtjenester. En studie fra Cato Institute viser at voksnes cannabisbruk har økt noe, mens bruken blant ungdom har sunket betraktelig. Den viktigste erfaringen er allikevel at dødsfall knyttet til narkotikaproblemer har sunket med 27%.
Forbudet oppsto opprinnelig fordi man ville hjelpe mennesker, men forbudsstrategien har dessverre virket mot sin hensikt. I Portugal er det ikke lenger noen som ønsker forbudspolitikken tilbake.
Den gamle myten om trappetrinnsteorien, som fortsatt blir brukt av forbudstilhengere, sa at hvis man «starter med hasj så vil man gå videre til heroin fordi kroppen ønsker sterkere og sterkere stoffer». Den myten ble avlivet av FN for mange år tilbake, og det er nok det Nore og Mørland forsøker å si i VG. http://pluss.vg.no/2014/03/15/1556/1rOqYkP
De aller fleste som selger cannabis selger bare det, men det finnes de som selger alle mulige stoffer, og derfor finnes det en fare for at de som egentlig bare ønsker å kjøpe cannabis skal bli tilbudt også andre stoffer. Det betyr allikevel ikke at så mange er interessert i de sterkere stoffene, men tilgjengeligheten er større enn feks i Nederland og de delstatene i USA hvor de har skilt markedene og selger cannabis i lovlige utsalgssteder for voksne. Det er altså ikke bruken av cannabis som er et trappetrinn, men salgsmodellen som gir tilgjengelighet også til andre stoffer.
For at trappetrinnseffekten skal være reell, må bruk av andre stoffer øke når Cannibisforbruket øker.
Det motsatte er tilfelle:
RAND Study: Marijuana Use Rises While Consumption Of Cocaine, Methamphetamine Falls
See more at: http://blog.norml.org/2014/03/18/rand-study-marijuana-use-rises-while-consumption-of-cocaine-methamphetamine-falls
Her er noe av det som gjør det vanskelig å vise til Portugal i den norske cannabisdebatten:
Portugal har avkriminalisert, men de verken produserer/importerer eller selger cannabis, og de har heller ikke fjernet straffetrussel for privat bruk/besittelse. Det er fortsatt ikke lovlig å bruke cannabis i Portugal.
Portugal-modellen passer bedre for de med problematisk bruk (heroin) enn for de med mindre/ikke-problematisk bruk (cannabis).
Selv om et land avkriminaliserer bruk og besittelse med mengdebegrensning betyr det ikke nødvendigvis at straffetrussel er fjernet, bare at hendelsen ut i fra lovverket sees på som en forseelse (forenklet forelegg) og ikke en kriminell handling (forelegg). Det er også fortsatt anledning til å reagere med “alternative reaksjoner” for inntil lovbestemt mengde, det forsvinner ikke ved avkriminalisering.
Tsjekkia har avkriminalisert uten nemder. Man behøver ikke se seg blind på hva Portugal gjorde, man kan også se på hva andre land som har sett til Portugal har valgt som løsninger.
“Ingen studier eller rapporter kan vise til noen direkte årsakssammenheng mellom graden av kriminalisering og nivåer av narkotikabruk.” Budskapet er: “The harms of criminalisation far outweigh those of decriminalisation.”
Hei Anita. Jeg synes du gjør en fantastisk innsats mht. å ta denne debatten i det offentlige rom. Som du påpeker er det mange som ikke kan/tør stå frem, pga. jobb- eller familie-grunner fordi forbudspolitikken mot denne naturlige urten cannabis, fører til at man blir kriminalisert og/eller stigmatisert. Det er et stort paradoks at bruken av noe som var i fritt salg på norske apotek frem til slutten av 50-tallet, i dag kan føre til at man plutselig er kategorisert som kriminell pga. et forbud som mangler enhver vitenskapelig logikk. Ikke bare mangler forbudet en rasjonell forankring, men det største paradokset er at kriminaliseringen medfører (beviselig) ren «subsidiering» av reelle kriminelle nettverk og svart økonomi – et av verdens største globale problemer i dag. Ett av argumentene jeg bruker mot den ulykksalige trappetrinnsteorien, er om folk virkelig tror at det å drikke øl og vin fører til at man ender på brygga med en flaske rødsprit og en loff. Neste fase i slike diskusjoner ender gjerne med at motstandere ikke ønsker «enda et samfunnsproblem» i tillegg til alkoholen. Og det er her man blir litt trett – hadde vi som samfunn legalisert, tyder alle fakta på at hadde vi hatt en kraftig reduksjon av rusproblematikken i tillegg altså – til reduksjon av svart økonomi og kriminelle nettverk. Vel – alt dette er vi enige om, og derfor blir det kanskje litt selvfølgelig å skrive det her, men dette bare som en understrekning av, og støtte til, den samfunnsnyttig jobb du gjør for mange av oss ved å fronte legaliseringskampen. På vegne av mange: TAKK !
Det er skikkelig bra det du gjør. Det er veldig bra at noen tør å stå frem med et ansikt for denne debatten, til tross for Ola Nordmanns innsnevrede og ulogiske syn på cannabis.
Grunner for legalisering:
– Store skatteinntekter som følge av salg av cannabis
– Store kostnadskutt i rettsvesenet, da politiet ikke jakter på forbrukere og dealerne forsvinner
– Oppløsning av noen kriminelle gjenger / miljøer, da de ikke lenger har noe å selge
– Hjelp til de som trenger cannabis til medisinsk bruk. Azberger syndrom, MS-pasienter, HIV-pasienter. Listen er lang.
– Regulering av de som får tak i det, salgstider og sjekk av legitimasjon. Noe som er viktig for at unge ikke skal ta i bruk narkotiske stoffer.
– 200.000 nordmenn slipper å leve i frykt for at onkel politi skal banke på døren
– Offentlige kampanjer for å bruke cannabis sunnere, altså ikke blande med tobakk slik som nordmenn oftest gjør.
Grunner mot legalisering:
– ……. Gi meg én, hver så snill.
Nå er det på tide at vi våkner opp og ser at det er bare tull å operere slik det gjøres idag.
Stå på @nita!
Hei Anita.
Takk for at du er så modig og står frem offentlig med pro-legaliserings holdninger. Du er flink til å skrive, du uttrykker deg klart og jeg håper du kommer til å fortsette med regelmessige konstruktive inlegg/artikler. Personlig syntes jeg nesten det er grunn god nok for å legalisere fult det at man tar fra mange kriminelle levebrødet sitt (i tilegg til nav stønad selvsagt); og ikke minst å støtte den illegale industrien der er helt jævlig. Hadde vi satt det i system så hadde ikke pengene gått til finansiering av nye ulovligheter og til syvende og sist så ender pengene ofte opp hos personer/grupper/regimer som bedriver alt fra menneskesmugling til terror. Bare det er grunn godt nok.
For meg er cannabis først og fremst medisinsk. Jeg kan godt røyke noen ganger for rusens skyld men det er ikke så ofte. Jeg har aspergers syndrom. Kort fortalt så er AS en form for autisme hos fungerende mennesker. Mange sliter med å fungere i samfunnet. Legene skriver ut mye rart til meg som skal hjelpe meg med å håndtere det som er vanskelig, søvn angst osv. De pillene fungerer så som så, og alle har gjerne en bivirkning eller to. Jeg syntes det er trist at jeg VET om noe som hjelper, men jeg kan ikke få det. Jeg skal ikke komme her å hevde at cannabis løser alle mine problemer, men tro meg når jeg sier at små doser cannabis er MYE bedre mot særlig f.eks angst og søvnproblemer sammenliknet med kjemikaliene jeg har fått på apoteket. I noen år fungerte det helt greit med beskjeden selvmedisinering fram til jeg måtte flytte til storbyen Oslo. Her har jeg null nettverk, og ikke er det så lett å få det heller når man ikke liker å være ute blant folk (det har med diagnosen å gjøre). Har jo selvfølgelig hørt at i oslo skal det være så lett og få tak i narkotika: men jeg vil ikke ha kontakt med «narko miljøet» om jeg ikke må. Har til og med fått opplyst områder, som akerselva som mulig sted for å få tak i noe. Det prøvde jeg på en gang, aldri igjenn. Med gjengene som vanket rundt der var det ikke akuratt flust av trygghetsfølelse og de greiene jeg fikk er jeg usikker på innholdet i. Sikkert mye «bøff». Alt jeg vil er å få lov til å bruke medisinen jeg vet fungerer. Så siden jeg flyttet til Oslo har jeg vært tilbake på pilledietten til legene. Hipp hurra for Norge sier jeg.. Håper jeg gjør meg forstått. Stå på Anita.
Jeg blir så trist når jeg leser dette. Jeg har fått mange henvendelser fra syke mennesker som er frustrerte over akkurat det du skriver om her. Mange lurer på hvem de skal henvende seg til, og jeg har ikke svar. Pasientforeningene svikter medlemmene sine ved å ikke sette seg inn i hva cannabis kan brukes til. De må på banen – legg press på dem!
Vi får håpe tingenes tilstand er litt anderledes etter valget i California 2 November, det er på høy tid å legge et forbud dødt når man ser at forbudet i seg selv representerer den største faren med cannabisbruk. Det er svært SVÆRT mange i dette landet som støtter legalisering av cannabis, men de fleste av oss har mye å tape på å stå frem, kall det feighet, men om man risikerer tap av jobb, omsorgsrett osv. så velger de fleste av oss å holde oss skjult. Dette er en kamp vi kommer til å vinne, men jeg er nok redd Norge kommer til å henge etter resten av verden i denne saken. Vi er nok styrt mer av kristenkonservative og frykt en det vi liker å tro.
Stå på !
Jeg har full forståelse for at mange ikke tør å stå frem pga jobb og barn. Selv har jeg aldri vært bekymret for jobben, man kan ikke sparke noen for å ha politiske meninger (men man kan selvsagt ha en arbeidsgiver som gjør livet surt for en). Men det var først da sønnen min ble myndig at jeg følte at jeg egentlig kunne BRUKE ytringsretten min, ikke bare flotte meg med at jeg HAR den. Jeg anser strafferegimet for å være et stort demokratisk problem. Og at fanatikere i avholdsbevegelsen har stor skyld i dette.
Kul blogg!
Takk for at du står frem for en så viktig sak som dette! Hold trykket oppe!
Takk 🙂 Jeg har så mye på hjertet, men er fortsatt ikke helt skrivefør. TTT.
Det er veldig modig gjort av deg å stå frem offentlig med dette synspunktet. Mange mennesker i Norge mener det samme, men tør ikke si noe. Når vi har slike tilstander i et demokrati, er noe alvorlig galt. Tusen takk for at du er med på å bryte tabuet.
Jeg skrev VG-innlegget (16.9.09) mens jeg var på Jeløy kurbad for behandling av muskelskader. Og siden jeg var der blant ukjente, og ikke i mitt daglige miljø, så var jeg ekstra spent på reaksjonene. De var, med ett unntak, kun positive både fra medpasienter og ansatte. En av pasientene var fra Nederland, hun ristet litt på hodet av oss nordmenn, mumlet noe om avholdskultur og mente at politikken vår ikke var bra.
På første fredagspils med jobben, etter at innlegget hadde stått på trykk, ble jeg spurt: «Hvordan kunne du Anita? Og i VG da?» Jeg svarte: «Jeg kunne fordi vi har ytringsrett, og det skal vi være glad for at vi har. Og jeg valgte å sende det til VG fordi jeg ville at flest mulig skulle lese det.» Så ble det ikke sagt noe særlig mer, men jeg la til «dere vil forstå mer etterhvert som dere får mer korrekt informasjon i media».