Tør ikke si det de mener
Debattinnlegg VG 30.3.2012
Manglende ytringer i narkotikadebatten er et demokratisk problem
Nulltoleransen for narkotika ble innført på 60-tallet, av Karl Evang som var helsedirektør fra 1939-1972. Fortsatt er det politiske partier som er med på å videreføre den snart 50 år gamle visjonen om det «narkotikafrie samfunn«, som aldri kommer til å bli virkelighet.
Verdens helseorganisasjon (WHO) deler rusmiddelbrukere i tre grupper: Måteholdsbrukere, misbrukere og avhengige. Måteholdsbrukere defineres som personer som aldri eller svært sjelden opplever problemer pga av sin bruk, eller som påfører andre problemer.
WHO anslår videre at ca 10% av verdens 250 millioner narkotikabrukere utvikler et problematisk bruk. Ganske likt som for alkohol. Allikevel velger vi i Norge å kriminalisere 100% av brukerne, istedenfor å innføre reguleringer og hjelpe de som faktisk trenger hjelp.
UNODC 2012 World Drug Report:
«Around 230 million people, or 5 per cent of the world’s adult population (aged 15 to 64), are estimated to have used an illicit drug at least once in 2010, according to the Report. Problem drug users, mainly heroin- and cocaine-dependent persons, number about 27 million, roughly 0.6 per cent of the world adult population, or 1 in every 200 people.»
Da stortingsrepresentant Henning Warloe (H) ble siktet for besittelse av narkotika, innrømmet han kun tidligere bruk. Allikevel ble han fordømt og skjøvet rett ut av partiet, fordi de følger visjonen om nulltoleranse. Om bruken gjaldt heroin, amfetamin eller hasj var ikke interessant, ordet narkotika overskygger all fornuft og klar tenkning.
Sosiolog Willy Pedersen sa på et møte arrangert av Civita i fjor:
«Hva er egentlig narkotika? Er det stoffer som er særlig farlige? Svaret på dette enkle spørsmålet er pussig nok nei, dette er en rent juridisk kategori. Narkotika betyr kort og godt illegalt, ulovlig. [..] Hovedpoenget er at det er ingen sammenheng mellom legal status, om vi tilskriver stoffene dette begrepet og skadene for dem.»
Tidligere justisminister Knut Storberget sa på det samme møtet:
«Det er mye verre for meg å gå i Stortinget og foreslå forebyggende tiltak enn skjenking eller fyrverkeri, eller hva det måtte være, da reagerer alle. Da er det alles frihet. Men det å gå i Stortinget og si at nå dobler vi strafferammene for narkotika, det er det ingen som tør å si noe imot.»
Åpen og opplyst samfunnsdebatt
En sentral forutsetning for reelt demokrati er eksistensen av «en aaben og opplyst offentlig Samtale» som det heter i siste ledd i Grunnlovens § 100.Gjennom en åpen og opplyst samfunnsdebatt, med fri utveksling av argumenter, får borgerne mulighet til å gjøre seg opp en mening om viktige samfunnsspørsmål og grunnlag for treffe politiske valg.
Dette fremmes ved at de politiske partiene er aktive i samfunnsdebatten, gjennom organisasjoner og deltakelse i det sivile samfunn, frie og uavhengige medier, åpenhet og innsyn i offentlige beslutningsprosesser, og formell og reell ytringsfrihet for borgerne.
Debatten om ny narkotikapolitikk har mange likhetstrekk med homokampen, da det å ha sex med noen av samme kjønn var kriminalisert. Homoforbudet falt i 1972, da mange nok hadde kommet ut av skapet, og deres stemme i offentligheten ikke lenger kunne ignoreres.
Vårt demokratiske system er avhengig av at vi bruker ytringsretten. Vi har et demokratisk problem når det fortsatt er hundretusener som ikke tør å si hva de egentlig mener i narkotikadebatten.
Nils August Andresen, 2012:
«Narkotika har en helt unik plass i den offentlige debatts moralske univers. For — med forbehold om at det ikke er ting i saken som ikke er offentlig kjent: Oppfordringer til ikke å ta renominasjon er sjelden kost i norsk politikk. Høyres tidligere statsminister Jan P. Syse ble da han var statsminister etterforsket for brudd på aksjeloven, uten at han måtte forlate posten av den grunn. Året etter fikk han førerkortet beslaglagt i tre måneder. Ingen var inne på tanken om at han ikke skulle kunne stille til gjenvalg. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Per Sandberg ble i 1997 dømt for vold. Senere samme år ble han valgt inn på Stortinget. I 2006 ble også han tatt for råkjøring. Ingen var inne på tanken om at han ikke skulle kunne stille til gjenvalg. Partifelle Bård Hoksrud er blitt dømt for brudd på sexkjøpsloven. Heller ikke her har det for alvor vært diskutert om han skulle kunne stille til gjenvalg. Audun Lysbakken går direkte fra sine regelbrudd til ledervalg.
Omtrent en tredjedel av yngre voksne har ifølge SIRUS røyket cannabis minst én gang. Det er statistisk svært usannsynlig at ikke en del av disse sitter på Stortinget i dag. [..] Men et slikt jernregime, som opprettholdes av hele den norske diskursen om rus, gjør også at hykleriet florerer: Ingen stortingsrepresentant kommer til å stå frem. Kostnaden er for høy. De som blir tatt, fremstår som de misbrukende avvikerne, selv om vi vet at de representerer et helt alminnelig og utbredt fenomen.
Omtalen av Warloe-saken da den sprakk, var symptomatisk: Det var lenge snakk bare om ”narkotika”, som om det ikke spilte noen større rolle hvilke stoffer det er snakk om, og hva slags mengder Warloe har inntatt. Narkotika er narkotika, ser ut til å være tanken, enten det er cannabis eller heroin.
De fleste medier har, i likhet med Erna Solberg, ganske konsekvent omtalt det Warloe har innrømmet som ”misbruk” av narkotika. Dette er den semioffisielle måten å omtale all narkotikabruk på i Norge. Selv SIRUS, som ikke akkurat er narkotikaliberalernes høyborg, omtaler i en rapport denne bruken av ordet ”misbruk” på en måte som etterlater liten tvil om at forfatterne ikke helt klarer å forstå hensiktsmessigheten av ordet. Også alkohol kan drikkes — og blir drukket — ulovlig, uten at noen ville finne på å kalle det misbruk, før det når et punkt der det skader rusbrukeren eller dennes omgivelser.
Poenget her er ikke å bagatellisere skadene ved rusmidler; bare at det i denne saken er lite som tyder på at Warloes amfetaminbruk har gått ut over noe som helst. På spørsmål fra VG om hun har hatt mistanke om at Warloe har hatt et ”narkotikaproblem”, svarer Erna Solberg entydig: ”Nei, det er ukjent for meg. Jeg har ikke hatt mistanke om det.”
Hvis din nærmeste sjef, i en så krevende posisjon som vervet som stortingsrepresentant er, ikke legger merke til et rusproblem, er det i hvert fall mindre enn alle de mennesker som har moderate alkoholproblemer som med jevne mellomrom vil gi seg til kjenne i jobbsammenheng. Tenk deg at mediene plutselig avslører at en stortingsrepresentant er en tung alkoholiker. Og tenk deg at representantens partileder og sjef sier at hun aldri hadde hatt noen mistanke. Ingen ville trodd det. Ingen ville for øvrig heller antagelig krevet at vedkommende ikke skulle søke renominasjon, selv om man kanskje ville oppfordret til å søke hjelp.
Minerva har tidligere skrevet om den store mengden forskning og erfaring som viser at graden av kriminalisering spiller liten, ingen eller negativ rolle som et tiltak for å redusere forbruk av rusmidler — for ikke å snakke om hvilke enorme skader narkotikaforbudet påfører land i den tredje verden — og om hvordan norske politikere er nærmest immune mot denne kunnskapen.» http://www.minervanett.no/hykleri
«Saken er at jeg har en stor vennekrets, og jeg ser hvor mye det har ødelagt for en del av dem å bli tatt av politiet. Jeg mener det er helt galt, også sett ut fra et samfunnsmessig perspektiv. Dette dreier seg om ressurssterk og flink ungdom. Noen av dem studerer de tyngste realfagene. [..] I verste fall kan et narkobeslag være første skritt på veien til å tvinge dem inn i kriminelle miljøer.»
Læreren vil ikke at elever skal tro at det liberale synet hans omfatter hva som helst. Derfor foretrekker han å være anonym.
http://www.gjengangeren.no/nyheter/lerer-vil-legalisere-hasj-og-marihuana-1.6120077
Juni 2012 fikk jeg denne meldingen (jeg har fått mange andre som ligner):
“Jeg kan ikke like siden din. Jeg jobber i rusomsorgen og tror ikke det ville blitt særlig godt mottatt. Men stå på for det du brenner for. Det er bra. Det er litt dumt at en ikke kan mene noe om en sak uten at det skal bli misforstått, men det er nå en gang slik reglene er.”
Jeg har sagt det før og sier det igjen. Det hadde vært en ide om politiet foretok en sjokk razzia på stortinget med urin og blodprøver av alle innenfor stortingets vegger. Så ville vi antagelig fått se dobbeltmoralismen som preger hele huset. Ikke for at jeg ønsker de noe vondt! Men for og vise resten av Norge at dette ikke er noe spesielt, men ganske vanlig i alle kretser. Også våre lovgivende.