Justisministerens tanker om en mer human narkotikapolitikk

Det er delte meninger om norsk narkotikapolitikk. Forskere og fagfolk sier at forbudet er mer skadelig enn stoffene i seg selv. Justisminister Knut Storberget mener forbudet hindrer, spesielt barn og ungdom, i å bruke stoff. Det de klarer å være enige om er at narkotika må sees i sammenheng med andre skadelige stoffer som tobakk og alkohol.

«Har narkotikapolitikken i Norge vært vellykket, eller trenger vi en helt ny politikk? Bør bruk og besittelse av narkotika være kriminelt? Bør marihuana legaliseres? Og vil den globale krigen mot narkotika virke, eller bør den avblåses?»

Det var spørsmålene som ble stilt da Civita inviterte til frokostmøte 14. april.
I panelet satt justisminister Knut Storberget (Ap), leder av Stoltenberg-utvalget, Thorvald Stoltenberg, professor ved UiO, Willy Pedersen og ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen.

Thorvald Stoltenberg, leder av Stoltenberg-utvalget:
«Noe av det viktige fremover er at det blir langt mer publisitet og interesse for rusproblemer i Norge. Det er ikke vanskelig å skrive om å få til noe, og snakke om å få til noe, men det er vanskelig å få til noe. Det har sammenheng med at det er dype holdninger i det norske folk. For eksempel i den rapporten jeg skal si noen ord om, har vi vært meget moderate og den er bredt sammensatt både politisk og geografisk. Men det at vi tok opp heroinbehandling har skapt enorme problemer for alt det andre som står i rapporten. Fordi folk tåler ikke å høre ordet heroin. Jeg er derfor glad for at Civita skaper interesse ved å ha et møte som dette, og at det er så mange som kommer. Det er nødvendig, for holdninger må endres.»

Knut Storberget, justisminister (Ap):
«Tiden er inne for endring. Vi trenger en ny politikk. Også opp i mot rus i et bredere perspektiv enn bare narkotika. Går man inn og ser på årsaker til kriminalitet så er det legale rusmiddelet alkohol meget dominant. Vi vet at volds- og vinningskriminalitet er bygd på bruk av legale rusmidler, i veldig stor grad.»

«Den debatten som er reist gjennom blant annet Stoltenbergutvalget, gir oss en god anledning nå til å virkelig å diskutere dette mye mer grunnleggende, og det gir oss en mulighet til også å tenke alternativt når det gjelder reaksjoner. Det er noen forhold, som jeg mener er helt fremtredende når det gjelder hva som er årsaken til at det er så vanskelig å tenke alternativt når det gjelder de som har rusproblemer. Også isolert sett innenfor min sektor, justissektoren, den sektoren som kanskje er blant de få som faktisk møter de med rusproblemer face to face. Mange med rusproblemer sier at de eneste de har hilst på og møtt, og til tider fått noe hjelp av, er folk i justissektoren, altså politiet og kriminalomsorg. Hvorfor er det så vanskelig å få til endring opp i mot dette?»

«Det første jeg vil nevne for dere er at det er en avsporing, og til dels også feil, å ha som utgangspunkt i debatten om å bekjempe narkotika og gjøre det problemet mindre, hjelpe bedre, ha mere adekvate sanksjoner at norsk narkotikapolitikk og norsk ruspolitikk er totalt forfeilet. Det er jeg uenig i. Jeg mener at det i høyeste grad er forbedringspotensial, men å si at den er helt forfeilet mener jeg bidrar til en politisk lammelse. Og det bidrar til at en del politiske miljøer bare trekker seg tilbake. Det bidrar også til at vi ikke kan bygge på de gode erfaringene vi har og de typer reaksjoner og de rammene vi har rundt det å reagere og skape sanksjoner. Jeg mener at det kan gjøres innenfor mye av det sanksjonssystemet vi har i dag, med betydelige endringer. Det Stoltenbergutvalget trekker opp om MO-sentere og nemder, er og en helt annen måte å tenke strafferett.»

«Jeg mener at mye av norsk ruspolitikk har vært vellykket, men den har uheldige utslag. Det er etter min mening en av grunnene til at vi i Norge har lavt alkoholforbruk og veldig lite kriminalitet sammenlignet med andre land. Vi ser veldig tydelige trekk på at det går i positiv retning, og jeg mener at noen ganger må vi bruke det, og høste erfaringer, og ikke bare den dommedagsgreia om at alt er mislykket. Både når det gjelder alkoholpolitikken og når det gjelder narkotikapolitikken har vi hatt en betydelig gevinst av det å kunne sende tydelige signaler, om både normer og regler, og hvordan vi ser på bruk, og da særlig de illegale stoffene. Det er jeg helt overbevist om. Men det har hatt sin pris. Helt åpenbart. Og det må vi kunne gjøre noe med.»

«Den andre grunnen til at det har vært vanskelig er at det henger litt sammen med at alt er forfeilet, hele sanksjonsapparatet er på mange måter blitt avvist. Både av ledende kriminologer, rettspsykologer og andre, slik at man blir invitert til å starte i et helt annet univers. Jeg er stor tilhenger av Nils Christie og det han skriver i sin etterhvert internasjonalt kjente bok «Den gode fiende», og som jeg på mange måter synes er en god beskrivelse på hvordan samfunnet velger seg et område for å sette fokus der, og glemmer mye av det bakenforliggende. Det mener jeg er en årsak til at det også er vanskelig å skape endring. Der man skaper seg store fiendebilder så blir det vanskeligere å få til noen reaksjonsformer. Derfor mener jeg at det som både Nils Christie skriver, men det arbeidet som også Willy Pedersen har vært en veldig .. jeg har ment det i mange, mange år, særlig sammenhengen mellom bruk av tobakk, alkohol, hasj, og hele spekteret. Sammenhengen Pedersen har påvist i undersøkelsene er helt essensielle for å forstå hvordan folk trekkes inn i det, og hva som er de vellykkede indikatorene for norsk ruspolitikk.»

«Det tredje punktet som jeg mener gjør det vanskelig å skape gode endringer, og som vi må luke unna når vi skal ha en ny kurs, for det mener jeg at vi skal ha, er det Thomas Mathiesen skriver om i boka «Retten i samfunnet», hvor han beskriver veldig godt hvorfor vi driver med strafferett. Rettens latente funksjoner. Det er en annen bakenforliggende funksjon som er der, men som ikke er det politikerne snakker om når vi hever straffenivået for narkotikaforbrytelser. Når man jekker opp strafferammene så kan det være et forsøk på å få en avsporing opp i mot andre samfunnsmessige virkemidler, som politisk sett koster mer. Det er mye verre for meg å gå i Stortinget og foreslå forebyggende tiltak enn skjenking eller fyrverkeri, eller hva det måtte være, da reagerer alle. Da er det alles frihet. Men det å gå i Stortinget og si at nå dobler vi strafferammene for narkotika, det er det ingen som tør å si noe imot.«

«Vi har en diskusjon i regjeringen, og det er på trappene en stortingsmelding, som skal skissere veien fremover, når det gjelder spørsmålet om hvordan vi skal møte de med narkotikaproblemer, bygd på Stoltenbergutvalgets innstilling. Jeg vil bare si kort til slutt, at vi prøver i justissektoren, men det er en litt stille revolusjon, noen ganger må man gå litt stille i dørene. Vi ser at ved å kunne bruke alternative virkemidler, jeg er veldig der, jeg mener at det skal kunne gå an å tenke nytt i narkotikapolitikken uten å få de absolutte diskusjonene, enten legalisering eller liberalisering, enten er du for eller i mot, og så står vi der og skyter på hverandre. Da fratar vi oss muligheten for å tenke muligheter, for å tenke tiltak også innenfor det apparatet vi har i dag, og muligheter og tiltak som kan bidra til at vi også oppretteholder det som på mange måter er straffelovens normgivende kraft.»

«Jeg mener at mye av debatten ikke nødvendigvis bør handle om avkriminalisering og legalisering. Når det er slik at vi nå i fengslene våre har bygd 11 rusmestringsenheter, som blir store og viktige akkuttmottak. Hvis vi virkelig skal ha treffsikre tiltak for å kunne gjøre noe med folks rusproblematikk og boligproblematikk bør det settes inn der. Vi har også igangsatt narkotikaprogrammet med domstolskontroll. Det er veldig likt mye av det som Stoltenbergutvalget foreslår, og som jeg og flere har sagt at vi bør gjøre landsdekkende. Hvor folk altså får en slags strafferettslig prosess, men hvor det ikke blir den strafferettslige veien de går, og hvor man blir satt i et program. Det kan være på dagtid, eller etterhvert i et døgnregime. Men ikke i fengsel.»

«Jeg mener at vi har store muligheter innenfor disse rammene, og jeg tror faktisk at det er en forutsetning for å kunne komme videre og ta noen skritt nå, for å kunne hjelpe de totalt 10.000 som sitter i fengsel hvert år. Og når vi vet at 60% av disse sliter med betydelig rusproblematikk så har vi en flott mulighet for å kunne møte mange når man kommer inn i denne prosessen. Og det er en av grunnene til at debatten om avkriminalisering er en avsporing.»

Willy Pedersen, professor ved UiO:
«I narkotikapolitikken trenger vi en langsiktig diskurs. Jeg er helt sikker på at det kommer til å endre seg ganske grunnleggende på 10-15 års sikt, og jeg tror at de som er historikere og skriver om dette om 20-30 år vil stusse over hva det var som foregikk fra slutten av 60-tallet og omtrent frem til den situasjonen hvor vi er nå. Det kommer til å skje endringer også internasjonalt. Jeg skal holde meg til Norge og det kortsiktige, og kommer med tre helt konkrete forslag til reformer som jeg tror det er mulig å få igjennom innen rammen av det regimet regjeringen nå jobber, og med sikte på den nye stortingsmeldingen.»

«Jeg har forsket på rusmidler i 25 år, har holdt mange foredrag på konferanser hvor ulike statsråder har skissert rus- og narkopolitikken, og har i veldig mange år vært regnet som en stødig støttespiller for den politikken som har vært ført. En av de aller første jobbene mine, da jeg var helt fersk utdannet fra universitetet, var for Helse- og omsorgsdeparementet, å skrive den andre stortingsmeldingen om narkotikapolitikken (den første kom ca 15 år tidligere). Jeg leste den nå nylig igjen, og den er på mange måter en interessant melding, og jeg synes at det er som justisministeren sa, at det har vært mye bra i norsk ruspolitikk. Men det er helt slående når man leser den at vi tok kursen for det strafferettslige feltet helt for gitt. Det var sånn at strafferammene hadde eksplodert i årene forut for denne meldingen, fra 6 måneder til 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser, noe som ikke har noe sidestykke, det er ingenting å sammenligne med i dag og ellers i norsk historie. Vi diskuterte aldri om dette var riktig.»

«Jeg er altså for en restriktiv ruspolitikk, og jeg har også tatt narkotikapolitikken for gitt i veldig mange år, men har skiftet mening på noen viktige punkter. Jeg er ikke spesielt stolt av dette, fordi jeg skiftet mening veldig sent. Nå mener jeg at vi har gjort grove feil på dette feltet, vi har latt strafferetten få en alt for stor rolle. Som Johs. Andenæs sa det like før han døde; dette har vært århundrets største feilinvestering i straff. Jeg er enig, og hvor gikk det feil?»

«Narkodømte utgjør 1/3 av de som sitter inne i våre fengsler. Er dette proffe bakmenn og organisert kriminelle, er det kjølige forretningsfolk? Nei, dette er stort sett samfunnets stebarn, det er historier om nederlag, fosterhjem, foreldrenes rus og egen rus. De aller fleste som bruker mye illegale rusmidler roter seg også inn i omsetning, mange smugling, og strafferammene er for dette mye høyere enn for grov vold og voldtekter, det kan også være høyere enn for drap. Hvorfor ble det slik?»

«Det skyldtes at vi fikk panikk en gang på 1960-tallet. Det var selve begrepet narkotika som skremte oss. Men hva er egentlig narkotika? Er det stoffer som er særlig farlige? Svaret på dette enkle spørsmålet er pussig nok nei, dette er en rent juridisk kategori. Narkotika betyr kort og godt illegalt, ulovlig. Vi bruker ekstreme strafferammer fordi vi har definert noe, til dels tilfeldig historisk oppstått, som illegalt. Men er ikke dette dypt sett svært farlige stoffer da? Nei, det er ikke det. Ta khat, stoffet er på narkolisten i Norge, det er åpenbart vesentlig mindre farlig enn alkohol, og i England er det legalt. I Norge kan du ryke på en ganske lang narkodom på grunn av khat.»

«I verdens ledende medisinske tidskrift The Lancet har en gruppe forskere de siste par årene prøvd å rangere de ulike stoffene etter grad av skade. Det er en svært vanskelig øvelse, men disse legger et biokjemisk perspektiv til grunn, og da er det slik at alkohol troner ganske suverent på toppen, tobakk kommer høyt på listen, og de vurderte dem til å være de farligste, mest narkotiske stoffene vi har. Hovedpoenget deres er at det er ingen sammenheng mellom legal status, om vi tilskriver stoffene dette begrepet og skadene for dem.»

«Hvorfor fikk vi panikk på 60-tallet? Det skyldes rett og slett at disse stoffene kom inn sammen med en bestemt politisk protestsituasjon, gutter med langt hår, hippier med ugripelige verdier. Vi fikk en moralsk panikk. En god begrunnelse for dette er at vi omtrent samtidig fikk Benzodiazepiner i bruk (kjemisk beslektede psykotrope medikamenter med potente antiepileptiske, angstdempende, muskelavslappende, anestetiske, respirasjonsdempende og søvninduserende virkninger), fra en medisinsk vurdering vil vi måtte si at disse er minst like skadelige som for ekspempel cannabis. Men her var det ikke hippier og folk som knuste rutene i den amerikanske ambassaden som var brukere, men det var engstelige eldre kvinner som var den viktigste brukergruppen. Og her fikk vi rimeligvis ingen panikk.»

«Dette startet i USA. Og det er interessant å se at i USA er nå tobakk og sigaretter på vei inn i en slags narkokategori, mens marihuana er på vei ut. Det er blitt forbud å røyke på alle offentlige plasser i New York, noe som ville være vanskelig å tenke seg for et par år siden, mens det i den siste meningsmålingen til Economy så er det flertall for regulert omsetning av marihuana i alle aldersklasser i USA. Så her vil vi kunne tenkes å komme i en slags stollek hvor det ene stoffet går inn og det andre ut, og det er klart at i en sånn kontekst er det svært vanskelig å forestille seg at den energien som narkopolitikken ble bygd på på 60-tallet vil kunne opprettholdes. På lang sikt kommer det store forandringer, og skjer dette i USA vil normalt Europa komme etter.»

Professor Willy Pedersens tre forslag til Storberget:

1. Stortingsmeldingen som det arbeides med bør omhandle alle farlige psykoaktige stoffer.
Tobakk og alkohol, som er de stoffene som dreper flest og skaper mest vold og problemer i Norge, bør behandles sammen med legemidler med misbrukspotensiale, og også de stoffene vi, litt tilfeldig, har valgt å kalle narkotika. Det vil være første gang det skjer i norsk historie, og det vil få hele feltet i et nytt kjøligere perspektiv. Det høres ikke så drastisk ut, men det er det viktigste forslaget. Det innebærer at den skremmende narkoretorikken basert på panikken vi en gang fikk måtte vike når vi plasserer dem blant de mer kjente, tobakk og alkohol, som vi har et atskillig mer besinnet og reflektert forhold til. Og at det blir målestokken for hvor farlige ting er.

2. Få en større grad av humanitet inn i politikken.
Narkostraffene må kraftig ned. Storberget skal ha ros for å ha rustet opp kriminalomsorgen, han har gjort mye bra, men straffene bør kraftig ned. Det å halvere dem på ganske kort sikt er realistisk.

3. Avkriminaliser bruk av narkotika.
Argumentet er gitt av straffelovskommisjonen; du bør ikke straffes for noe som primært rammer deg selv. Men er det ikke farlig, vil det ikke innebære at bruken vil øke? Fungerer ikke straffen allmennpreventivt? Nå er dette noe vi ser i mange land, og det ser ikke ut til at dette øker bruken av narkotika. Andre faktorer er atskillig viktigere.

Ordet avkriminalisering er upopulært, derfor vil jeg foreslå en pragmatisk mellomløsning. Det er altså sånn at politiet i de fleste steder de facto har sluttet å straffeforfølge heroinbrukere for bruken av heroin alene, vi har sluttet å jage misbrukerne. Jeg vil at Storberget skal vurdere om dette skal utvides til også å gjelde ungdom som prøver hasj. Erstatt strafferetten med en bekymringssamtale og samarbeid med skole og barnevern. Så vil det bli et definisjonsspørsmål om vi har avkriminalisert. Politiet gjør dette mange steder allerede, og i praksis blir det avgjørende om man skal sette dette på rullebladet til ungdommene. Det mener jeg at det ikke er noen spesielt god grunn til. Det kan skape meget store problemer for den 16 åringen som får en narkodom på rullebladet fordi vedkommende røyket hasj en gang i ungdomsskoletiden.

Det er et sted mellom 800.000 og 1 million av oss som har prøvd hasj. Jeg har også gjort det. De fleste av oss har hatt flaks. I denne forsamlingen vil jeg tippe at det er 30 prosent, men hvem er vi som har røyket hasj? Det gjelder for eksempel en tidligere sjef for narkotikaseksjonen ved Oslo politikammer, som det glapp ut av i et intervju da hun tiltrådde, hadde dette blitt kjent på forhånd ville hun åpenbart ikke fått jobben. Det har også vært en statsminister som har innrømmet dette. Og det er ikke spesielt rart, for i Oslo har det vært innpå 50 prosent av de som har vokst opp i denne byen som har prøvd stoffet. Heldigvis fikk ikke rettsapparatet tak i noen av de jeg her nevnte, heller ikke meg. Kanskje fordi vi var ressurssterke, det er jo de som normalt slipper lettest unna.

Nils August Andresen, ansvarlig redaktør i Minerva:
«Jeg vil snakke om det Storberget kalte et helt annet univers – legalisering.
Det er omtrent nøyaktig 50 år siden FN-konvensjonen mot narkotika ble vedtatt, 30. mars 1961. Forbruket av narkotiske stoffer i Norge har siden den gang bare økt, hasj, kokain, heroin. Krigen mot narkotika ble erklært for omtrent nøyaktig 40 år siden av Richard Nixon, som brukte ordet første gang.»

«Det har vært noen viktige trender, på 60-tallet økte bruken sterkt, fra 80 til 90 var det nedgang, på 90-tallet var det en økning, og på 2000-tallet har vi sett en svak reduksjon. Ingen forskning viser noen klar effekt av forbudet eller forbudsregime eller håndhevelsesregime på disse trendene. Når det gjelder det normgivende, som Storberget nevnte gjentatte ganger, så finnes det ikke noe belegg for at det er en viktig faktor i forhold til forbrukstrender på makroplan.»

«Det finnes en krig mot narkotika, det er ikke Storberget først og fremst som driver den, men regimet han arbeider for er en del av den krigen. De siste fem årene har 40.000 mennesker blitt drept i Mexico, i relle kriger hvor også sivile blir drept. Vi kan snakke om en mer human narkotikapolitikk. 2010 har vært det blodigste året hittils i Mexico med 12.000 drepte. Colombia har blitt sterkt destabilisert av kokainhandelen, det sprer seg til andre land i Latin-Amerika etterhvert som man prøver å bekjempe problemet ett sted. Equador og Peru er i ferd med å få et stort narkotika-krig-problem. I øst-Asia ser vi en fremvekst av narkotika-krig-problem. Taliban mottar mellom 40 og 50 prosent av sin finansiering direkte fra salg av opium. Taliban er kanskje vår største sikkerhetspolitiske utfordring i NATO i dag. Norske soldater kjemper og dør i Afganistan i kamp med Talibansoldater, norske heroinister finansierer Taliban.»

«I vesten sitter mellom 30-50 prosent av alle innsatte i fengsel for narkodommer. I Norge er de siste tallene 29 prosent, men i tillegg kommer vinningskriminalitet knyttet til narkotika. Det er alvorlig for de som sitter der, og det er ofte lange dommer som er ødeleggende for mange menneskeliv. I tillegg så bidrar den formen for kriminalitet til stor overbelastning for politi, for rettsvesen, det bidrar til korrupsjon og samarbeid mellom politi og organisert kriminalitet, og annen kriminalitet som menneskehandel og prostitusjon.»

«Storberget snakker om å prøve nye tilnærminger innenfor paradigmet. I 2009 annonserte politiet at de ville slå hardere ned på kjøp av cannabis til eget bruk, type fengsel, tap av omsorgsrett for barn. Storberget uttalte at han hadde forståelse for den reaksjonen, at kjøper du cannabis på gaten så kan det være grunn til å spørre om du er egnet til å oppdra barn. Det er en alvorlig reaksjon.»

«Mellom 150 og 400 milliarder dollar er anslaget på det illegale narkotikamarkedet i verden. Det lave anslaget er på størrelse med den tjekkiske økonomien, og det høye anslaget er på størrelse med den norske. Dette er veldig alvorlige ting, og alle følger direkte av forbudet mot narkotika. Det vil ikke eliminere alt, ved å legalisere narkotika, men vi vil bekjempe det betydelig. Dette er sikre sammenhenger, som tar liv hvert år.»

«Jeg vil si noe om effekten av forbud på forbruk. Det er vanskelig å vise til gode studier fordi det er ingen land som har legalisert narkotika helt. Det finnes mange måter å legalisere på. Det som finnes av studier er basert på områder, delstater, kommuner, som har forsøkt avkriminalisering, straffefrihet, de facto avkriminalisering, reseptutdeling osv. Alle store metastudier viser om disse tingene at det er lav eller ingen sammenheng mellom grad av kriminalisering og bruk. For noen stoffer kan det til og med være motsatt, feks heroinutdelingsprosjektene i Sveits. Man kan krangle om hva som er best for brukeren og hvordan man skal klare å få dem til å slutte, men det er ingenting som tyder på økt bruk, men mye som tyder på at det er en markant senkning i nyrekrutteringen i Sveits. Fra 1990 var det 850 nye registrerte heroinbrukere i Sveits, i 2002 (etter 10 år med heroinutdeling) var tallet nede i 150. Det er en mye sterkere nedgang enn i noe annet vestlig land.»

«Grunnen til det er en feilslutning hvor vi fort sammenligner fra alkoholpolitikken, at vi tenker pris og tilgjengelighet er viktig for forbudet. Men man kan ikke slutte videre til et forbudsregime, fordi pris og tilgjengelighet i et forbudsregime har vi nesten ingen kontroll over. Narkotiske stoffer er billige og de er tilgjengelige. Det er på ingen måte gitt at alle stoffer vil være lettere tilgjengelig eller billigere i et strengt regulert reguleringsregime, som er alternativet til det forbudsregimet vi har i dag. Det er det regimet vi har valgt for alkohol, og alle vil jo vite at illegal alkohol er for det første relativt enkelt tilgjengelig og ikke minst mye billigere enn legal alkohol, men de aller fleste er villige til å betale litt mer for den legale alkoholen.»

«Det er utarbeidet veldig grundige og gode forslag til regulering av det vi kaller narkotiske stoffer, alt fra streng lisensiering og reseptutdeling til heroinbrukere, til cannabisomsetning som kan minne mer om vinmonopolet slik vi kjenner det fra Norge. Innfører man et slikt regime globalt så ville vi gjøre mye med de problemene jeg har nevnt, og jeg tror vi beveger oss i den retningen, litt langsomt, men det er en bevegelse i Europa, i England, det er en bevegelse i USA, selv om den går litt langsommere. Jeg mener at vi også kan handle i Norge, vi kan løse mange av våre egne kriminalitetsproblemer, og gjøre livet bedre for mange brukere, og for politiet.»

«Storberget spør hvorfor det er så vanskelig å tenke nytt – og en av grunnene til det er jo at Storberget ikke VIL tenke nytt! (høylydt klapping fra salen).
Storberget sier som så mange justisministre har sagt før ham; vi kan gjøre mer innenfor dette regimet, vi kan gjøre nye ting. En mer human narkotikapolitikk har man snakket om lenge, mindre straff har man snakket om lenge. Jeg er for alle de tingene, gitt at vi har det regimet vi har i dag så er det bedre selvfølgelig å ha straffefrihet eller alternativer til straff, det er bedre å ha avkriminalisering enn ikke å gjøre noe. Men ingen av de forslagene er positive, de gjør ingen ting med problemene som skyldes den illegale omsetningen, altså disse 400 milliardene, Taliban og Mexico. Det gjør ingenting med hele det internasjonale kriminelle nettverket.»

Nytenkning eller avholdstanker?

Etter å ha hørt Storberget uttale seg om nytenkning i narkotikapolitikken sitter jeg igjen med blandede følelser. Jeg var i utgangspunktet skeptisk etter å ha lest hva han uttalte til Natt&Dag i fjor høst, på spørsmål om cannabis:

«Jeg synes det er mer enn nok problemer når det gjelder alkohol. Det er dominerende innen kriminalitetsfeltet og sosiale problemer og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor vi skal legalisere enda et rusmiddel. Et tilleggsproblem… En av grunnene til at såpass få unge mennesker bruker hasjisj på regulær basis, er at samfunnet er unisont skeptisk til dette, en skepsis som bygges opp av lovgivning.»

Det er ingenting i Storbergets nytenkning som tilsier at han har endret mening. Han varsler en ny og mer human narkotikapolitikk, men med normene (nulltoleranse) i behold. Stoltenbergutvalgets innstilling om «alternativer til straff» kan i praksis bli «tvungen behandling under trussel om straff», også for cannabisbrukere.

Se også:
Endring av FN-avtalen for å stoppe krigen mot narkotika
Den skjulte ruskulturen
Systematisk feildisponering av ressurser