Gå til innhold

Narkotikapolitikk i et maktperspektiv

2011 14 april
fra → Samfunn
av Anita Nyholt

14. februar arrangerte Tverrfaglig arbeidsgruppe om narkotikaspørsmål det fjerde seminaret i møteserien «Normalisering av narkotikapolitikken?».

Arbeidsgruppen hadde også en møteserie i fjor:
«Grunnverdier i narkotikapolitikken”
Video fra årets og fjorårets møteserier her

I fjor ble det holdt tre møter i Oslo, med det overordnede temaet Grunnverdier i narkotikapolitikken. Møteserien ble arrangert av “Tverrfaglig arbeidsgruppe om narkotikaspørsmål” bestående av Nils Christie, Joe Siri Ekgren, Jarle Fagerheim, Eyolf Faleide, Hedda Giertsen, Trond-Birger Larsson, Aslak Syse og Torstein Bieler Østtveit.

Fire mandager i januar og februar 2011 inviterte de til en ny møteserie, denne gangen med det overordnende temaet “Normalisering av narkotikapolitikken?”.

Forskningens rolle i narkotikapolitikken

Hedda Gjertsen, professor i kriminologi (UiO), er dagens ordstyrer og ønsker velkommen til vinterens fjerde og siste møte.

Hun trekker frem flere artikler og forskningsrapporter skrevet av dagens innleder Svanaug Fjær, og nevner bla Kunnskapsbasert? Politikkutforming og kunnskapsleveranser i norsk narkotikapolitikk som spesielt interessant i forhold til dagens tema «Narkotikapolitikk i et maktperspektiv».

Svanaug Fjær, forskningsleder ved International Research Institute of Stavanger (IRIS), er invitert for å snakke om den relasjonen og betydningen forskningen har i det politiske bildet, og ulike føringer for narkotikapolitikken.

Tidligere har hun uttalt til NRK:
«Forskningen i Norge er for lite fri. Det er et problem at SIRUS er for tett knyttet til Helsedepartementet, på den måten at de nærmest har fått forskningsmonopol på narkotikaspørsmål. Når et institutt får en slik posisjon eid av Helsedepartementet blir forskningen dominert av de oppgavene de får igjennom departementet. De siste årene har forskningen for det meste dreid seg om å oppfylle politikkens mål. Det er utrolig viktig å gjøre denne politikken mer sannferdig.»

Den moralske makt

Fjær forteller at hun har jobbet med legaliseringsspørsmålet og narkotikapolitikken i en årrekke, og er opptatt av forholdet mellom kunnskap og politikk. Hun mener at, i likhet med andre områder i politikken, bør maktforholdet i narkotikapolitikken også gjennomgås med jevne mellomrom. Her er en oppsummering av foredraget:

«Det er den folkelige fornuften som har regjert på narkotikaområdet. Det er lett å si at hvis man ikke ønsker at folk skal bruke det, og det er farlig, så er det bare å stoppe det. Det er en nærliggende og åpenbar tanke, som er vanskelig å motsi.»

«Man hører sjeldent om noen som mener at de har makt over narkotikapolitikken. Området har vært mer preget av avmakt enn makt, fordi alle mener at noen andre har for stor innflytelse. Byråkratiet mener for eksempel at det er media som har størst innflytelse, og opinionen legger skylden på manglende bevilgninger.»

«Makt utøves i ulike former, alt ettersom det foregår innenfor politikken, ekspertisen eller sivilsamfunnet. Den som har hatt størst innflytelse på norsk narkotikapolitikk er Karl Evang, som var viktig i den tidlige fasen. Ellers er det faggrupper som narkotikapolitiet, sosialpedagoger og psykiatrikere som har hatt ulik innflytelse til ulike tider. Sosialpedagogikken var sterkt inne i bildet på 70 og 80-tallet, psykiatrikerne på 60-tallet og de kom tilbake på 90-tallet.»

«Ikke minst har interesseorganisasjoner spilt en rolle.
Mange har sagt at den norske narkotikapolitikken er bestemt av internasjonale konvensjoner og at det er lagt sterke internasjonale føringer for narkotikapolitikken, men fellesskapet av fagfolk, politikere og interesseorganisasjoner har i høy grad nasjonalisert denne politikken. De har plukket det opp som internasjonale ideer, men mange av løsningene og strategiene som er valgt er formet innenfor den nasjonale konteksten, og er preget av at vi lever i et homogent samfunn med sterk motstand mot avvik, og en veldig tydelig avholdskultur.»

«Når Evang tok utgangspunkt i det internasjonale problemet, ble det laget en felles allianse mellom de sektorene som var berørt, med en tydelig nasjonal struktur som skulle nå ut til hele landet, og de drev et tydelig nasjonalt opplysningsarbeid. Et element som preger maktforholdet på narkotikaområdet er at profesjoner har etablert seg og fordelt, altså fått råderett over ulike sider av narkotikapolitikken. Hovedskillene går mellom justisområdet, det sosialfaglige området, og behandlingsområdet.»

«Utviklingen de siste 20 årene har støttet opp under makten til den medisinskfaglige ekspertisen, to ting som har støttet dem er en sterk anerkjennelse av evidensbaserte tiltak, tiltak som kan begrunnes i et bestemt kunnskapssyn og etter bestemte tester, og åpningen for skadereduserende tiltak.»

«En annen grunn til gjennomslaget for den medisinskfaglige ekspertisen var at man kunne tilby en behandlingsform som ikke krevde endringer i forbudspolitikken. Det var mulig å gjennomføre et behandlingsregime som bare krevde noen små tilpasninger for en bestemt gruppe. På den måten passet denne ekspertisen veldig godt til en etablert politikk og for noen forvaltningsidealer som ble sterke på 90-tallet (new public management) som stilte krav om transparens og effektivitet.»

«Verdighetsbegrepet kom inn på 90-tallet. Definisjonen på en verdig narkoman var en opiatavhengig som ydmykt ba om hjelp. Mens de som hevder å bruke narkotika til rekreasjonelt bruk ikke har noen plass i denne gruppen, og derfor blir heller ikke rekreasjonelt bruk tatt opp til diskusjon. Man kan si at de tunge narkomane har etablert en form for maktbase, ut i fra helt bestemte betingelser. Sveinung Sandberg og Willy Pedersens utgivelse av boka Cannabiskultur kan sees på som et forsøk på å inkludere også cannabisbrukerne i en form for verdighetsdiskurs.»

«Stoltenbergutvalget har to forslag som er rettet mot bruk og besittelse til eget bruk, og begge dreier seg om at vedkommende som skal få sin verdighet må bli klient, og underlegge seg en eller annen form for profesjonell overvåkning, av et eller annet fagmenneske, som skal fortelle hvordan man skal oppføre seg.»

«På et felt som har vært preget av så mye moralsk makt er det krevende å finne en uavhengig og ny posisjon. Det er nok fortsatt sånn at den moralske makten står veldig sterkt i den norske offentlige samtalen om narkotikapolitikk. Så når de skulle utarbeide denne stortingsmeldingen så var det et visst behov for, og et forsøk på, å legge kortene på nytt.»

«Ellers har vært:

De som tegner det mest negative bildet
De som gir de mest nøyaktige mål
De med de sterkeste egne erfaringene
De med de beste intensjonene
De som er flest

som har hatt sterkest innflytelse på politikken. Det er de ekspertisene som har hatt en tydelig sammenfall med politiske målsettinger som har fått mest gjennomslag, og har hatt den tyngste innflytelsen.»

Etter foredraget ble det åpnet for spørsmål og kommentarer

Atle Beckmann tar ordet og sier at hans liv har vært dominert av norsk narkotikapolitikk. Han synes det er flott at narkotikapolitikken blir normalisert.
«Hvis vi ser dette i titusener av års perspektiv så har disse stoffene vært tilgjengelig hvis man trenger dem eller vil ha dem gjennom instanser som vet hvordan man bruker dem riktig. Det første vi må gjøre er å ta det ut av lovverket, og samtidig skaffe oss fagkunnskap. Vi må finne ut, hva er dette for noe? Helt fra kjemiske mål, hvordan fungerer det for kropp og næringssystem, og hva gjør det med virkelighetsoppfattelsen vår. Og ikke minst, hva har det gjort med virkelighetsoppfattelsen vår å ikke ha dem?»

Ole Ullern sier det er interessant å se på hvordan maktstrukturene henger sammen. Han er opptatt av at kritiske spørsmål til narkotikapolitikken ties i hjel. Og lurer på «Hvordan cannabisbrukere skal kunne inkluderes i maktstrukturen som er vist, når de motsetter seg det å bli klienter?»

Fjær svarer:
«Står man for holdningen at dette er til rekreasjonsbruk så er det viktig å ikke gjøre seg til klient (offer blir det ropt fra salen), men man må stå på at dette er en hyggelig ting som man kan nyte. Klientstrategien er så nærliggende, men da er man inne på et annet spor. Det er lettere å få gjennomslag hvis man gjør seg til klient, men hvis man er opptatt av det frie valg må man ikke gjøre det. Da må man organisere seg, det er organisasjonsfrihet i Norge, og det er en styrke i norsk sammenheng».

Nils Christie synes det er interessant det som skjer i USA, og håper at økonomien blir enda verre, fordi da ser man lettere parallellene til forbudstiden for alkohol, med svart økonomi. «Den gangen var argumentet at alle pengene gikk til det svarte markedet, derfor måtte de legalisere alkohol. Det ligner veldig på det som skjer i California nå, selv om det forslaget ble nedstemt.»

Ole Ullern spør:
«Betyr det at du mener at norsk narkotikapolitikk ikke kan endres før USA endrer sin?»
Christie svarer «Nei, det mener jeg ikke.»

Anthony Strand, Straffedes Organisasjon i Norge, sier han savner en tydeliggjøring av politiets rolle i maktstrukten som er presentert:
«Politiet har gjort seg til en veldig sterk maktfaktor i dagens samfunn. Politiet er en sterk interesseorganisasjon, og deres interesser er å få mer midler og flere stillinger til seg. De bygger opp all sin makt på frykt og feilinformasjon. De er så sterke at de manipulerer media, domstolene bestemmer de over, og lovgiverne presser de til å lage nye lover.»

Fjær blir av en i salen spurt om hun kan si noe om hva Stoltenbergutvalget mener om avkriminalisering og legalisering av cannabis. Til dette svarer hun «Rekreasjonsbruk eksisterer ikke i Stoltenbergutvalgets verden».

Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk, kommenterer:
«Stoltenbergutvalget sier i sin rapport at de ikke vil ta stilling til spørsmålet om avkriminalisering eller legalisering. De viser til at deres mål er å komme frem til endring, men med befolkningen bak seg. Derfor turde de ikke foreslå noe mer radikalt. Fordi da kunne de endt med å ikke få gjennomslag for noe. Det kan man mene hva man vil om, men det var taktikken.»

Aslak Syse, professor ved Institutt for offentlig rett, sier:
«Det er stygt å holde åpne høringsmøter om narkotikapolitikken og forsøke å gjøre det til noe, når departementet og stortinget har sagt at det er ikke den veien man skal gå. Samhandlingsreformen og ny helse- og sosiallov er lagt frem, og det går helt den vanlige veien. Det man har klart å gjøre er å samle alle som har synspunkter på rusmiddelfeltet til å uttale seg om feil dokument. Med unntak av en gruppe mennesker som reiser utenlands for å se på alternativer til straff, så ligger forslagene fra Stoltenbergutvalget dødt. Det er mange som har sendt høringsinnspill, men disse blir bare lagt bort. Det har vært ett stort løp, og ett lite selektivt løp, og så har de fått alt for mye folk til å bruke alt for mye krefter på Stoltenbergrapporten, som er helt uten betydning i forhold til norsk narkotikapolitikk. Den kan ha litt å si i forhold til stortingsmeldingen, men i forhold til straff vil den ikke ha noe å si.»

Syse fortsetter:
«Det er også interessant at disse brukerorganisasjonene, som i stor grad uttaler seg, har statlige institusjoner blitt, og det er heller ikke uspennende at de har klart å finansiere institusjoner som de vet hva vil komme til å uttale seg til støtte for den politikken man har, fordi det er gitt så mye statstøtte i bunnen.»

Fjær kommenterer:
«Vi må behandle de med rusproblemer på samme måte som man behandler andre med problemer, innenfor samme lovverket. Der synes jeg Stoltenbergutvalget har kommet overraskende til kort, og det har også overrasket meg at interessegruppene heller ikke er tydelige på det. Jeg tror interessegruppene faller for fristelsen for å gå i retning den «ubegrensede» statlige pengesekken, istedenfor å ta den tunge vei til den norske kommunen.»

Joe Siri Ekgren allmennlege, snakker om forskning, legestanden og følelser.
«Forskningen har sviktet i Norge. Vi har ikke brukt forskningsresultater for å forbedre pasientbehandlingen knyttet til opiatavhengige.»

«Det andre er at vi leger ikke har skjøttet vårt bo, vi har ikke sørget for å behandle pasientene som pasienter, men vi har sendt dem ned på sosialkontoret. Det har vært en systematisk feilbehandling i mange, mange år, og det henger igjen en slik kultur. Cannabisbrukere er ingen pasientgruppe før de blir et eller annet problem i målområdet.» (red: feks hvis målet er visjonen om et rusfritt samfunn)

«Dette feltet er styrt av følelser, det er et felt som folk elsker å synes noe om. Vi har et demokratiunderskudd, fordi vi har mange regler – menneskerettighetene blant annet – men de anvendes ikke, og det er et stort problem fordi brukerne blir ikke hørt. Hva kan vi gjøre med det at spillereglene ikke blir fulgt? Kanskje vi må ty til sivil ulydighet, og tenke på dette som en borgerrettighetssak? Når lovene ikke fungerer som de skal.»

Normalisering
Ingen kommentarer ennå

Legg igjen et svar

Merk: Du kan bruke vanlig XHTML i kommentarene dine. Epostadressen din vil aldri bli publisert.

Abbonér på denne kommentarstrømmen via RSS