Ytringsrett i teori og praksis
Vi flotter oss med at vi har ytringsfrihet i Norge. Man kan ikke gi noen sparken for å ha politiske meninger. Men hva hjelper det å ha rett til å mene og si hva man vil, når systemet er lagt opp til at man ikke skal tørre å si noe allikevel?
Noen tør å bryte tabuet, men jeg får ofte tilbakemeldinger om redsel for å bli avslørt pga jobb og barnevern, også ikke-brukere er frustrert over å ikke tørre å delta i den politiske debatten fordi de frykter å bli stigmatisert.
Denne uttalelsen ble kringkastet på norsk radio, november 2010:
«Hovedstyret i Honningsvåg Turn & Idrettsforening tar sterk avstand fra Bjørn Magne Solviks holdninger om å legalisere narkotika. Hovedstyret fastslår at ingen med slike holdninger kan være sentrale tillitsmenn i foreningen.»
Uttalelsen er i etterkant blitt trukket tilbake, men Solvik har allikevel valgt å slutte som leder i Idrettsrådet.
Nullvisjonen er snart død
Solvik skriver på sin egen blogg Nordlys: Valgperioden 2007-11 at han kommer til å vie de neste årene til bla. narkotikapolitikk.
«Vedtaket, eller artikkelen, ser stygg ut, fordi det går direkte på meg som person og direkte på personer som har et liberalt utgangspunkt. Vi blir flere og flere. Unge Venstre går inn for å legalisere cannabis. Venstre har en liberal politikk for rusomsorg. FpU er naturlig nok liberale. Unge Høyre går inn for heroinassistert behandling. Mange vil komme etter Unge Høyre. Når, og jeg skriver når, dette blir vedtatt, er nullvisjonen mot narkotika død. Hovedstyret vil altså stenge ute en stor del av befolkningen fra tillitsmannsapparatet fordi styret har tro på forbundslinje, pisk og tvang.»
Frykt for stigmatisering
Da jeg delte dette på facebook fikk jeg frustrerte tilbakemeldinger både på mail og i kommentarfeltet. De fleste ligner på denne: «Frykt for stigmatisering er nok en sentral grunn til at jeg ofte velger å ikke ytre mine meninger, til tross for at de gjerne er både rasjonelle og gode.»
Folkeaksjonen lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana skriver i innspill til «Narkotikarapporten»:
«I følge SIRUS er det over 200 000 cannabisbrukere i Norge. Uavhengig av forbud og straff vil dette markedet fortsatt eksisterere, og vårt hovedpoeng er at det vil ha større samfunnsnytte å få salget inn i regulerte former, bla med aldersgrense.»
«Den største andelen av cannabisbrukerne har ikke andre problemer med sitt bruk enn forbudet. Det våre medlemmer oftest gir tilbakemelding om er redselen for å bli avslørt pga jobb og barnevern, men også ikke-brukere er frustrert over å ikke tørre å delta i den politiske debatten fordi de frykter å bli stigmatisert som hasjrøykere.»
Åpen og opplyst samfunnsdebatt
En sentral forutsetning for reelt demokrati er eksistensen av «en aaben og opplyst offentlig Samtale» som det heter i siste ledd i Grunnlovens § 100.Gjennom en åpen og opplyst samfunnsdebatt, med fri utveksling av argumenter, får borgerne mulighet til å gjøre seg opp en mening om viktige samfunnsspørsmål og grunnlag for treffe politiske valg.
Dette fremmes ved at de politiske partiene er aktive i samfunnsdebatten, gjennom organisasjoner og deltakelse i det sivile samfunn, frie og uavhengige medier, åpenhet og innsyn i offentlige beslutningsprosesser, og formell og reell ytringsfrihet for borgerne.
Demokrati og ytringsrett
Vårt demokratiske system tar utgangspunkt i at vi benytter oss av ytringsretten.
Vi har ytringsrett fordi vi skal tørre å si til staten hva vi mener om staten, uten å bli straffet av staten.
Vi har et demokratisk problem når det fortsatt er hundretusener som ikke tør å si hva de mener.
Se også:
Ytringsretten er ingenting verdt om vi ikke bruker den
Jeg har fått denne meldingen (og mange andre som ligner):
“Jeg kan ikke like siden din. Jeg jobber i rusomsorgen og tror ikke det ville blitt særlig godt mottatt. Men stå på for det du brenner for. Det er bra. Det er litt dumt at en ikke kan mene noe om en sak uten at det skal bli misforstått, men det er nå en gang slik reglene er.”
Det er lagt mye prestisje og ressurser gjennom førtifem år i Norge for å bygge opp om det lovverket vi har i dag. Alt for mange har for mye å tape på og innrømme feil og alt for mange er best tjent med at ting er som de er. Dette bør allikevel ikke være en sovepute for å arbeide for forandring. Vi bor tross alt i et land som liker og kalle oss opplyste.
Var på eit foredrag med Sveinung Sandberg, som skreiv boka Cannabiskultur saman med Willy Pedersen. Han kunne fortelja at svært mange forskarar og intellektuelle i Norge vegrar seg for å seia offentleg at dei støttar liberalisering/legalisering fordi eit slikt standpunkt kunne medføra stigmatisering og tap av forskningsmidlar.
Mange er redde med god grunn. Dersom du ytrer deg liberalt om narkotika kan du risikere problemer med barnevern, problemer med å få jobb o.l. Det er ikke usannsynelig at man kan bli utsatt for en kafkaprosess dersom man gjør det. Det er tragisk.
Bjørn-Magne Solvik bruker ikke en gang narkotika selv, han er bare liberalist.
Dessuten er han opptatt av mye annet, slik som verneplikt og skatt. Utrolig urettferdig at han skal behandles slik for å ha politiske interesser, og våge å vise dem. Spesielt siden mange respekterte norske professorer også støtter legalisering. Det er ikke akkurat som å være nazi, for å si det sånn: det ligger et humant ønske om en bedre verden bak.